Den farlige nakenheten

For mange år siden, da undertegnede jobbet på reklamekontoret til stormagasinet Steen og Strøm, produserte vi varekataloger som ble sendt ut til de tusen hjem. En dag kom en av direktørene trampende inn på atelieret og forlangte å få se bildene fra vår siste undertøyshoot.

– Dette må retusjeres! brølte direktøren og pekte hissig på et bilde av en modell i truse og BH. Problemet var ikke at modellen viste hud, men at BHen var gjennomsiktig nok til at du kunne ane konturene av en hard brystvorte. Mannemodellen som poserte toppløs ved siden av ble ikke nevnt. Direktøren fikk ikke viljen sin. Dette var Norge på åttitallet, så vi lot det gå. Uka etter dalte det mannlige og kvinnelige brystvortebilder ned i postkassene i de tusen Oslo-hjem via den utsendte katalogen.

Saken fortsetter under bildet

Herremagasinet Playboy ble kjent for midtsidepiker, så fjernet de dem. Nå er de tilbake. FOTO: NTB SCANPIX

I dag slipper vi å tenke på sensur. For den tar Facebook og Instagram seg av for oss. Det er ikke lenger vi som bestemmer.

«De nordiske landene som til nå har hatt et relativt avslappet forhold til nakenhet er i ferd med å få amerikansk moralisme tredd nedover hodet» skriver Tore Aasheim i Cupido. Og refererer til et innlegg den islandske sexologen Sigga Dögg holdt under NACS-konferansen (Nordic Association for Clinical Sexology) i fjor, der hun tok opp hvordan sjenansen er tilbake. «Og det er først og fremst kvinner som får kjenne moralpisken svi i huden og må dekke seg til» skriver Aasheim.

I 2014 laget regissør Lina Escoe komedien «Free the nipple», som problematiserte amerikanernes glorifisering av vold og undertrykking av seksualiteten og den nakne kroppen. Spesielt kvinnekroppen. Filmen ble starten på en lang kamp mot kjønnsdiskriminerende sensur av kvinnelige brystvorter i aviser, blader og ikke minst sosiale medier. Men hvorfor det er ok å vise mannlige brystvorter i sosiale medier, men ikke kvinnelige? Fordi kvinnebryst er synonymt med sex. Facebook har også hevdet at det å vise kvinnenes brystvorter og huden rundt er vulgært.

Les også: «De sitter aleine på Grünerløkka med blødende brystvorter. Og så ber du dem føde mer?»

Men det er ikke bare i sosiale medier at den nakne kroppen har trange kår. «Ammepuppen har et lite og trangt rom i offentligheten, og den skal helst tilbake i den sexy bh-en så fort som mulig, der den hører hjemme» skrev forfatter Ida Jackson i debattinnlegget «Det er en politisk markering å amme offentlig» i Dagbladet. Jackson fortalte om hvordan hun trodde Norge var ekstremt ammevennlig, men at hun opplevde det helt annerledes da hun begynte å amme selv. For selv om det er politisk korrekt å si at amming er fint, er kvinnebrystet stadig seksualisert. Og, ifølge kommentarfeltene på nett blir vi ikke enige om det er ok å amme på en offentlig plass eller ikke.

Ifølge Aasheim og Sigga Dögg beveger kroppen seg i et minefelt av lover, kulturer og religioner. Det kan virke komisk på oss når vi ser at selv testiklene til en hund blir sladdet i tullete TV-program som «America’s Funniest Videos». Men USA har helt andre standarder for hva som ansees passende og upassende, noe som blant annet har gitt svenske barnefilmer som «Ronja Røverdatter» og «Du är inte klok, Madicken» advarsler på omslaget om at de inneholder «child nudity». På sosiale medier opplever vi at bilder som er helt naturlige for oss, nakenbilder av alle varianter, kan resultere i sensurerte og suspenderte Facebook- og Instagramkontoer.

Saken fortsetter under bildet

Å posere naken og retusjert er blitt symbol på styrke i populærkulturen. FOTO: NTB SCANPIX

På Island har folk sluttet å dusje nakne før de bader i offentlige bassenger og varme kilder. Sigga Dögg forteller i sin podkast at turistene som kommer til øya vegrer seg for det som for en islending har vært naturlig i hundrevis av år: nakendusj i fellesskap. Sjenansen smitter over på ungene. På barne- og ungdomsskoler her til lands kan vi lese om lærere og helsepersonell som fortviler, fordi unger ikke vil dusje nakne før gymtimene og svømmingen. Hygiene må vike plass for bluferdighet og skam. Årsaken relateres til alt fra moralisme og religion, til skam over å ikke leve opp til dagens kroppslige idealer. En perfekt kropp er blitt synonymt med vellykkethet og det sprer seg helt ned til de yngste.

Det er alltid rom for den perfekte, veltrente og retusjerte kroppen, bilder av den blir prakket på oss overalt. Men for to uker siden stilte finske Sanna Sarromaa opp naken for VGs fotograf da avisen portretterte henne. Bildet er tatt i Gausdal, og viser en splitter naken Sanna som poserer trassig og bredbeint mens hun svinger øksen i det norske isødet.

– Jeg la ut forsiden fra VG Helg på Facebook. Og Facebook fjernet det etter ett døgn, etter at jeg hadde fått flere hundre likes på det, sier Sarromaa.

Les også: Sarromaa pirker i norske selvbilder (DA+)

– Ideen var å skape en parodi på finsk fjernsynsteater der folk visstnok bestandig er nakne, banner og hogger ved. Men det var også et feministisk statement fra min side, nemlig at kropper kommer i alle former og fasonger, sier Sarromaa, som presiserer at hun står hundre prosent for bildet.

– Jeg ser ikke ut som Miss Finland, men det gjør ingenting. Jeg har også – fy og fy! – kjønnshår. Hvor mange kvinner under 40 år har det lenger? Kroppsidealene trenger seg lenger og lenger inn i kroppen. Ikke engang vulvaen får være i fred. Hvorfor? Har anti-aging gått så langt at selv voksne kvinner skal se ut som 10-åringer nedentil?

Å bekjempe kroppspress med bilder av den uperfekte hverdagskroppen er blitt strategi. Nå poserer blogger Sophie Elise toppløs og tilsynelatende uretusjert på førstesiden av Natt og Dag med tydelige operasjonsarr etter at hun har fjernet silikonpuppene. Men fungerer det å bekjempe kroppsfokus med kroppsfokus?

Saken fortsetter under bildet

Sophie Elise i Natt & Dag.

– I det store og det hele tenker jeg at ganske mange kroppskomplekser hadde vært unngått om folk så flere nakne, ikke-seksualiserte, kropper, sier VG-spaltist Sanna Sarromaa, som også poserte naken for VG da hun var politiker. Hun tror noe av problemet er at nordmenn har et vanskelig forhold til nakenhet. Selv er hun finsk og fri. Kun én person på jobben har kommentert det siste nakenstuntet til tross for at det også ble slått opp i lokalavisen på Lillehammer.

– Jeg er et produkt av badstukulturen og har derfor et avslappet forhold til nakenhet. Nakenhet behøver ikke å være seksualisert. Nordmenn synes nakenhet er litt vanskelig. Derfor tør ingen nevne nakenbildet for meg. De vet ikke helt hva de skal si. Nakenhet er skummelt for nordmenn. Hadde dette vært en finsk arbeidsplass hadde folk sagt «Så flott bilde i avisen!», sier Sarromaa.

– Folk snakker. Men jeg sier ikke at de snakker ondsinnet om det - det tror jeg faktisk ikke de gjør. En utenlandsk vaskedame hvisket i øret mitt at hun syntes at bildet var kunstnerisk og flott. Ingen andre har sagt ett ord – verken mine lærerkollegaer eller elever. Men det hviskes bak min rygg i gangene, såpass vet jeg. Det var også en som jeg møtte på trening i går – en mann – hvis kone hadde sagt til ham at «Ikke rart at Sannas mann gikk fra henne når hun er naken i avisen», forteller hun.

Om det er stille på jobben gikk debatten friskt i sosiale medier.

– Det var en som kommenterte på Instagram: «Hva synes barna dine om at mamma er naken i VG?». Jeg svarte: «Jeg elsker moralismen din! Barna mine bader badstu med meg og vi er nakne der også. De ser sin mor naken ukentlig, om ikke daglig», sier Sarromaa.

Les også: Funkygine: – Jeg føler meg for smart til å være blogger (DA+)

Emil Finnerud, utøvende billedkunstner og redaktør for det anarkistiske tidsskriftet Gateavisa mener vi i Norden egentlig aldri har vært spesielt frigjorte når det gjelder nakenhet og seksualitet. At spesielt vi nordmenn juger på oss frigjorthet.

– Jeg synes myten om Nordens avslappede forhold til sex og nakenhet er sterkt overdrevet. Mye av kan spores til 60 og 70-tallet, og da spesielt Sverige og Danmark, ikke Norge. Leser man for eksempel Susan Sontags selvbiografiske «A letter from Sweden» kommer det godt fram at det gjelder ytterst små, urbane, avantgarde kunstmiljøer bestående av freaks, homofile og andre løst tilknyttet pornografien. Ikke ulikt miljøet rundt Warhols Factory på samme tid. Spør du meg har vi fortsatt et puritansk og bakstreversk forhold til sex i Norge, sier Finnerud.

I 1972 tok Associated Press-fotografen Nick Ut et bilde som har gått inn i verdenshistorien som ikonisk, av 9 år gamle Kim Phuc som løper skrikende fra et napalm-angrep i Vietnam. Bildet bidro til å vende amerikansk opinion mot USAs krigføring i Vietnam, og i 2016 postet Tom Egeland bildet på Facebook for å skape debatt om hvordan rystende pressefotografier har endret historiens gang. Men da Egeland logget seg på Facebook dagen etter var bildet fjernet. Begrunnelsen var at bildet bryter med Facebooks retningslinjer for nakenhet.

Saken fortsetter under bildet

Dette bildet ble for drøyt for Facebook Foto: NTB scanpix

Praksisen har gitt seg mange utslag der klassiske kunstverk er blitt sensurert fordi de ifølge Facebook er for seksuelle. Som blant annet Fontana di Nettuno-statuen fra Bologna og Michelangelos David-skulptur. Den lille havfruen i København er også for seksuell for Facebook.

Debatten om nettgigantens «nakengrenser» raste i flere skandinaviske land, og Norsk Presseforbund uttalte at de fryktet at sensuren ville få oss til å justere ytringskulturen her i landet. «Facebook tåler ikke nakenhet, men synes for eksempel det er greit med våpen. Vilkårligheten i dette viser at det er viktig å sette kritisk søkelys på hvordan Facebook opererer» uttalte presseforbundets generalsekretær Kjersti Løken Stavrum til NRK. Og statsminister Erna Solberg skrev på sin egen facebookside:

«Det Facebook gjør ved å fjerne bilder av denne typen, uansett gode hensikter, er å redigere vår felles historie. I dag er bilder en så viktig del av inntrykkene som formidles at hvis du redigerer vekk hendelser eller personer, ja, så forandrer du historien og endrer virkeligheten.»

Les også: – Hvis Corbyn ikke snur? Da vil vi være ut av makten. Lenge. (DA+)

Den nye moralismens vokteres inngrep har sine eiendommelige konsekvenser. Den innebærer like fullt en ny form for sensur.

Så sent som i januar fjernet Facebook og Instagram gjentatte ganger en kommentar Dagsavisen publiserte på sine kontoer, på grunn av bildet som ble brukt som illustrasjon. Bildet viste komikerne Morten Ramm og Einar Tørnquist som løp nakne over en fotballbane. Komikerne i all deres prakt viste ikke intime kroppsdeler, men bildet av dem ble fjernet hver gang vi la det ut. Meldingen fra Facebook-sensuren var klar: «Vi har gått gjennom innlegget ditt på nytt, og det følger ikke standardene våre om nakenhet eller seksuell aktivitet». Først da bildet bare viste komikernes overkropp, ble innleggene godkjent av de sosiale medienes moralvoktere.

Saken fortsetter under bildet

Bildet av to norske komikere i all deres prakt ble brukt som illustrasjon til en Dagsavisen-kommentar ble for drøy kost for både Facebook og instagram i januar. FOTO: NTB SCANPIX

Også gallerier og museer har fått smake denne pisken. I kjølvannet av #metoo var det flere som forlangte å få enkelte verk som ble oppfattet som overgrepsbilder fjernet fra museumsveggene. I New York organiserte Mia Merill en underskriftskampanje for å få fjernet Balthus’ maleri «Thérèse Dreaming» (1938) fra New Yorks Metropolitan Museum of Art, eller at det alternativt ble stilt ut med en tekstlinje som opplyser om at mange finner dette verket støtende på grunn av kunstnerens fascinasjon for veldig unge jenter. Også John William Waterhouse sitt maleri «Hylas and the Nymphs» (1896), samt postkort med samme motiv er nå fjernet fra Manchester Art Gallery fordi det i følge museumsledelsen framstiller kvinner som passive objekter. Gateavisas redaktør Emil Finnerud, som tidligere ledet i Norsk Kritikerlags seksjon for kunst og jobbet som kunstredaktør i Natt og Dag synes det er feil å bedømme kunstverk på den måten.

Saken fortsetter under bildet

John William Waterhouse «Hylas and the Nymphs» fra 1896. FOTO: WIKIMEDIA COMMON/PUBLIC DOMAIN

– La meg først si at kunstinstitusjonene som har gitt etter for kravene om sensur burde skamme seg. At de ikke kjemper hardere på kunsten vegne er rett og slett tragisk og forræderisk. Beslutningstakerne burde få sparken og finne seg noe annet å gjøre, sier Finnerud.

– Konsekvensen av sensuren er at man i enda større grad enn nå får en grim fremtid hvor kunstinstitusjonene viser opplevelsesbasert, familievennlig og «pedagogisert» kunst uten spisse kanter. En slags kunst-horror-variant av Aps «Alle skal med». Hva det igjen har å si for resten av samfunnet...vel, kunsten har tradisjonelt fungert som en av absolutt få luftetrom, så om den også forsvinner ligger det i sakens natur hvor vi som sivilisasjon er på vei, sier Finnerud.

Han blir helt matt når han ser den politisk korrekte tendensen også siger inn over kunsten.

– Den har absolutt ingenting der å gjøre. Jeg har null problem med å forstå afroamerikaneres vrede over å måtte gå forbi en heroiserende statue av en sørstatsgeneral på vei til jobb, med referanse til den pågående debatten i USA om offentlig monumenter, men jeg kjøper ikke samme argumentet når det kommer til kunst. Du velger selv om du har lyst til å entre den hvite kuben. Om det du subjektivt opplever i det samme rommet oppskaker deg moralsk, forblir irrelevant for verden rundt deg, sier Finnerud.

Dette handler i bunn og grunn om dem selv, og aldri om kunsten, det er min erfaring. Derfor klarer jeg heller sjeldent å ta deres moralske oppgulp på alvor, sier Emil Finnerud.

Går vi i sømmene på argumentene til de som vil sensurere, handler dette om selvrettferdig føleri og laber kunstforståelse, mener han.

– Noe annet jeg finner snodig er de samme menneskenes åpenbare utfordring med å ha to motstridende tanker i hodet samtidig. Altså at et på-kanten erotisk maleri a la Balthus både kan være utfordrende, men også visuelt slående og interessant. Ligger ikke mye av kjernen i kunst nettopp i ambivalensen og higen etter å bli utfordret? Og herregud, kom igjen liksom, vi snakker om tørre greier som maleri, foto, skulptur også videre. Hvor nitrist må man være for å bli genuint indignert over noe sånt, egentlig? sier Finnerud oppgitt.

Han påpeker at trangen til sensur ikke er noe nytt.

– Folket med stor F har til enhver tid ropt etter eller gjennomført sensur av kunsten. Enten det gjelder Krogh, Munch, Jæger, Bjørneboe eller Melgaard, for å nevne noen få norske eksempler. Tendensen ligger der til enhver tid, men endrer form. Det «nye» er selvfølgelig teknologien og sosiale medier som effektivt synliggjør bermens ubehag i langt større skala enn tidligere. Kort fortalt ser jeg på kroppsfikseringen som en som grotesk slagside ved en kapitalisme gone wrong. Det overfladiske ved seksualitet og kropp er lett for folk å fordøye, men bilder av typen Balthus eller Richard Prince («Spiritual America») krever dypere forståelse og et velsmurt fortolkningsapparat. Kommer man til kort der er ikke veien lang til grunne følelser som sjalusi og angrep, sier Emil Finnerud.

– Bør ikke også kunsten dømmes moralsk og politisk?

– Nei. Eller for all del, kjør på, men jeg vet kunstens vesen driter i det. Radikal, god kunst som pusher grenser har og vil aldri ta hensyn til gjengs moral og nedrige fenomener som partipolitikk, lov og stat, kvitterer Finnerud.

«Nakne menn»-utstillingen til kunstnerduoen Pierre og Gilles i Leopoldmuseet i Wien vakte glede og forakt i 2012. FOTO: NTB SCANPIX