Vikings store triumf

LEDER: Publikum har fått med seg at det betyr mye for Stavanger-gutter fra Våland, Tjensvoll, Lassa og Hundvåg å ikle seg den mørkeblå drakten, skriver Bjørn G. Sæbø.

Søndag klokken 15.15 (med forbehold om ekstraomganger og straffesparkkonkurranse) vet vi om det er Vikings Zlatko Tripic eller FK Haugesunds Christian Grindheim som mottar pokalen fra kong Haralds hender. Selv om det intense mørkeblå håpet bærer Tripic’ navn, vil Viking som klubb uansett resultat i finalen framstå som en seierherre. Måten Viking har snudd nedrykk og nestenkonkurs på til en overbevisende femteplass i eliteserien og cupfinalespill, bør imponere langt utover fansens rekker.


Viking måtte finne sin egen vei ut av fotballens pengegalopp for å gjenskape seg selv. Fra å være en klubb med fulle hus i Jåttåvågen i 2007 og som kunne signere trenere som Roy Hodgson – senere trener for England, Liverpool, Fulham og Crystal Palace – i tillegg til Åge Hareide som har landslagstrenerjobber for Norge og Danmark på CV-en – vendte Viking seg til den evige redningsmann Bjarne Berntsen (se kommentar side 54 og 55). Nød lærte Viking å spille med det de hadde etter nedrykket til Obos-ligaen i 2017, og materialet var i stor grad lokale spillere som ikke fikk det til i andre klubber. Slikt merkes. Publikum har fått med seg at det betyr mye for Stavanger-gutter fra Våland, Tjensvoll, Lassa og Hundvåg å ikle seg den mørkeblå drakten.


Forhåpentligvis blir økonomien i Jåttåvågen god nok til å ta enda et steg nærmere toppen, men på den veien er lærdommen fra de siste årene viktig. Det er ikke penger alene som skaper et godt fotballag, noe for eksempel Brann har vist denne sesongen. Viking har bygd grunnmur – både innen fotball, økonomi, administrasjon og markedsarbeid – og dette faglige fundamentet har gjort det lettere å hente inn spillere med gode holdninger. Et oppsving i økonomien må ikke føre til at Viking glemmer hvorfor de maktet snuoperasjonen, og begynner å kaste penger etter all verdens middelmådigheter.