Av: Kari Nessa Nordtun, ordfører i Stavanger (Ap)
Fredag arrangerte jeg 8. mars-frokost for representanter fra fagbevegelsen og virksomhetsledere på sykehjem i kommunen. Sammen satte vi søkelys på ufrivillig deltid, og hva vi kan gjøre for å øke arbeidsdeltakelsen – særlig i helse og omsorgsyrker. Her er min tale til dem, og til dere:
Å kjempe for økt likestilling har vært og er en viktig del av vår frihetskamp. Frihetskamp og likestillingskamp har derfor alltid vært to sider av samme sak.
I Norge liker vi å smykke oss med at vi troner høyt på likestillingsstatistikken. Og det er selvsagt bra, men vi er likevel milevis fra mål. For likestillingsutfordringene forsvinner ikke, de bare endrer karakter. Og så lenge det finnes mekanismer som fører til ufrihet basert på hvilket kjønn man er, så har vi fremdeles en viktig jobb å gjøre.
Som for eksempel at 8 av 10 ordførere er menn. Og at ingen av de største børsnoterte selskapene ledes av en dame. At jenter ikke blir innkalt til intervju fordi de er gravide. Eller ikke tør å delta i samfunnsdebatten fordi de frykter netthets. At tusenvis av kvinner lever i skjul, på grunn av vold i nære relasjoner. Og utsettes for negativ sosial kontroll.
På verdensbasis dør 300.000 kvinner i forbindelse med svangerskap og fødsel hvert år. Og bor du i Afghanistan har du 200 ganger større risiko for å dø under fødsel enn å bli truffet av en bombe eller å bli skutt. Men denne dagen handler også om likhet mellom kjønnene. Og det finnes også mange områder hvor menn rammes hardt. De presterer dårligere på skolen. De dør oftere i trafikken. Og de tar selvmord dobbelt så ofte som kvinner. Jeg håper at dette blir snakket høyt om denne 8. mars – og alle andre dager – helt til vi ikke lenger trenger det. Her i dag skal jeg snakke høyt om ufrihet i arbeidslivet, og kampen mot ufrivillig deltid.
For selv om vi sier arbeidslivet, så handler ufrivillig deltid mest av alt om selve livet, og muligheten til å skape seg en forutsigbar og trygg tilværelse, uansett om man er sykepleier, elektriker eller ingeniør. For det er ikke lett å be om boliglån når du ikke vet hva som kommer til å stå på lønnsslippen neste måned. Og 13,7 % fast stilling imponerer ikke mange kundebehandlere i banken. Det gjør ikke 50 % heller, når dette er beregnet ut fra grunnlønnen til en sykepleier.
Ufrivillig deltid gir også en lite forutsigbar fritid. Når du aldri vet når neste vakt er ledig – har du da råd til å si nei når sjefen ringer? Har du råd til å være hjemme med et sykt barn? Og sier du nei denne gangen, så øker sannsynligheten for at det ikke er deg de ringer neste gang.
Heltid-deltid problematikken har også et annet viktig aspekt: Fordi vi går inn en tid hvor vi folk lever lenger, og færre skal forsørge fler. Økt arbeidsdeltakelse vil være helt avgjørende for framtidens tjenesteleveranser. Spesielt gjelder dette innen helse og omsorg. Her i Stavanger vil antallet 80-åringer dobles på bare 15 år, og behovet for kompetent helsepersonell vil stige i bratt kurve.
De ansatte i helse- og omsorg har en av verdens viktigste jobber. Likevel ser vi at mange går med en månedlig vaktliste som ser ut som et lappeteppe, og en lønnsslipp mer ustabil enn Stavanger i mai.
Stavanger kommune har som mål at 80 prosent av alle ansatte skal ha 80 prosent stilling eller mer, og per i dag ligger dette tallet på 72 prosent. Dette er bra, men vi gir oss ikke før vi er ved målet.
61 prosent jobber hel stilling, men i helse og velferd var dette tallet bare 54. Ikke overraskende er det fremdeles større andel menn enn kvinner som har hel stilling, med henholdsvis 67 prosent av mennene og 60 prosent av kvinnene.
Som dere forstår, så er det kvinner som blir taperne også her. Både i forhold til inntekt, pensjonsopptjening, innflytelse på arbeidsplassen, muligheter for å stige i gradene, og å kunne skape seg en forutsigbar tilværelse.
Bare 13 prosent av stillingen som ble lyst ut i Stavanger kommune i fjor var heltidsstillinger, mens i Bergen var det mer enn dobbelt så mye. Bergen har nemlig jobbet målrettet med dette over flere år – og nå ser de resultatet. Det finnes selvsagt mange ulike grunner til at folk selv velger deltid. Men jeg blir litt betenkt når jeg hører at folk velger deltid fordi stillingen er så belastende at det er umulig å stå i 100 prosents stilling. Kanskje er det da på tide å redefinere hva som i disse tilfellene skal utgjøre 100 prosent?
Slik som for eksempel Harstad-modellen hvor man har senket timetallet, og lagt opp til en modell hvor man jobber tre dager og har fri dager, slik at kroppen får mulighet til å restituere seg før et nytt skift.
For vi vet at folk som har det godt på jobb er sjeldnere syke. I tider hvor vi trenger at flere jobber lenger, er det viktig at folk trives i jobbene sine. I dag er én av ni innbyggere i Norge over 70 år. I 2060 vil det være én av fem. Dette tegner et tydelig bilde av hvor stort rekrutteringsbehov inne helse og omsorg.
For å møte denne utviklingen er vi avhengige av en helsesektor som greier å rekruttere helsefagarbeidere, hjelpepleiere, aktivitører, sykepleiere og leger – og som får dem til å bli.
I dag vil en helsearbeider i turnus statistisk sett bli i jobben til hun (ja, hun er oftere en kvinne) er 53 år. Vi trenger henne til hun er 70! Det fordrer en endring i måten vi organiserer arbeidslivet i helsesektoren. Da er det opp til oss å sikre vilkår og fleksibilitet som gir trivsel for ansatte i helsesektoren (og andre sektorer!), og som gjør at de ser en reell mulighet til å stå i et langt, trygt og godt yrkesliv med mulighet for en stillingsprosent som gjenspeiler den faktiske arbeidsmengden de legger ned for samfunnet og for deg og meg.