Verdensmestrene måtte bite i kortstokken

BYHISTORIE: Det er slett ikke alltid at alle avisreportere etterlever det gamle journalistiske påbud: Fortell det viktigste først. Også i journalistisk forstand var historiens første maratonløper forbilledlig.

Av Engwall Pahr-Iversen

Straks Pheidippides hadde fullført de 42.195 meterne fra Marathon til Aten, og fått forkynt «Vi slo perserne» – falt han om, men uten at han senere ble begravd på keiserens regning. Til gjengjeld har han sikret seg en plass i pressehistorien som et udødelig eksempel på betydningen av å si det viktigste aller først. Hadde han startet med å fortelle om løpeturens formodede forferdeligheter, hadde verden måtte vite på utfallet av slaget ved Marathon.

Det var helt andre stemningsleier og – bilder en reporter i Rogalands Avis forsøkte å skape hos leserne da han en augustdag i 1960 innledet sin førstesidereportasje med et slags spenningsskapende, litterært anslag. Utfallet av dysten sparte han til reportasjens slutt:

«For en utenforstående som uforvarende dumpet inn i spisesalen på Hotell Atlantic i går kveld, kunne det som foregikk der – fortone seg som en spiritisk seanse. Innerst i den store salen satt seks mennesker alvorlig konsentrert, bøyd over bordet oppe på podiet, illuminert av en sterk lyskaster.

Eller var det stummende mørkt, og tre hundre mennesker fulgte i åndeløs stillhet det som skjedde der oppe. Bare til venstres blunket det mystisk på en tavle gjennom sigarettrøyken, etter hvert som en like mystisk damestemme lød noe uklart gjennom en dempet høyttaler – som om det hun tolket og som blinket i grønt og gult og rødt – var åndenes meldinger fra det hinsidige.»

Nå var det imidlertid slett ikke noe åndemaning som foregikk på danseorkesterets lille scenepodium i det som den gang ble karakterisert som «byens storstue». Det var definitivt ikke landets klarsynte som var samlet til en ekstraordinær kongress. Likevel foregikk det noe i lokalet som nok mange stavangerfolk på 60-tallet ville ha karakterisert som et utslag av mørkets gjerninger, og som kunne føre folk flest ut i den absolutte fordervelse. Det ble nemlig spilt kort på podiet. Ikke gammel jomfru eller vri åtter, men bridge.

Italias bridge-landslag som på 50-tallet vel vil ha blitt plassert utenfor totalisatorer dersom også bridgeresultater hadde vært gjenstand for folkelig tipping, var på en kjapp norgesvisitt. Til Stavanger kom de seks mesterspillere etter å ha slått det norske landslaget med 20 poeng. Ti ganger hadde det italienske laget sikret seg titler som verdens- og europamester. På Hotel Atlantic skulle de møte fire stavangerspillere som den gang var uslåelige på hjemmebane. To av dem, Erik Høie og Louis Andre Strøm, var for øvrig regjerende norgesmestere for par, mens de to andre kortførerne, Jan Roth og Chr. Mathisen var virkelige veteraner i det lokale bridgemiljøet.

De italienske bridgenavnene bød på atskillige tungegymnastikk for den lokale stevnelederen. Han tok en solid sats straks han startet med å presentere «Ciancarlo Manca» og fortsatte med «Guiemo Siniscalco» før han fort stammet fram «Eugenio Chiardia». Til gjengjeld brukte han atskillig tid på å fortelle om denne karens allsidige kunnskaper bortenfor bridgebordet. Chiardia var professor både i litteratur og filosofi ved et italiensk universitet, og ble brukt som et eksempel på at å spille bridge, var utviklende for intellektet. Bridge krevde både kunnskaper og konsentrasjon …

Atskillig lettere falt det tydeligvis for stevnelederen å uttale navnene på de øvrige italienske deltakerne, Mimmo dÀleio, Giorgio Belladonna og Piero Forquet, før han avsluttet sin deltakerpresentasjon med å si at «de lokale navnene kjenner vi jo alle godt». I det synspunktet hadde han selvsagt rett. Tilskuerne var utelukkende lokale bridgeentusiaster som hadde sett sterkt fram til å få oppleve en slags julaften fire måneder før den vanlige. Bykampen mot Italia var en stor begivenhet i det lokale bridgemiljøet.

Publikum kunne for første gang i Norge også følge med hvordan kortene ble spilt ved hjelp av ei slags kjempetavle, kalt bridgerama. Systemet var italiensk utviklet, og ble benyttet for første gang under bridgeolympiaden i Torino tidligere samme år. Bridgerama var ment som et middel for å gjøre en bridgeturnering mer publikumsvennlig. 

I den absolutte taushet fulgte de 300 tilskuerne med på kjempetavlen hvorledes de enkelte kort ble håndtert. Så stille var det i spisesalen at det tydeligvis ble litt for mye av det stille for avisens utsendte. Han skrev derfor i sin ellers entusiastiske reportasje: 

«Tilskuerne fulgte spillet nesten uten å våge å puste – ja stillheten var en betingelse forkynte oppslagene – og den knuget slik at en ønsket at kelnerne som balanserte de overfylte brett med pjolter, øl og cola skulle snuble i mørket og lage rabalder. Mon beherskelsen og stillheten da ville bli brutt? Mon italienske eder og norske forbannelser da ville ha svevd mellom bordene».

Han fikk aldri noe svar på sine spørsmål. Verken kelnere eller spillere snublet i egne bein eller egne meldinger. De italienske spillerne hadde slentret inn i salen med «smilende, seiersvisse ansikter» som det skrevet sto. Og hva mer var. De seks spillerne var rikelig utstyrt med sigarettpakker slik at ingen av dem skulle distraheres i spilleføringen ved at de plutselig manglet nikotiniserte stimuli. I de italienske hodene var det tydeligvis ikke plass til en tanke som kunne innebære mulighetene av at de skulle tape for de lokale spillerne.

Det var nok ingen tilfeldighet at avisens intervjuobjekt før kampen var Louis Andre Strøm. Han var også bridgemedarbeider i Rogalands Avis og drev jevnlig nattredaktøren svært nær fortvilelsens rand. Det tok nemlig tid for en maskinsetter å produsere en bridgespalte. Strøm insisterte alltid på at miniklisjeene som indikerte ruter, kløver, spar og hjerter, måtte være pent plassert i tekstblokken.  Før kampen var Lous Andre Strøm svært så optimistisk med tanke på utfallet: «Vi kan så menn godt komme til å slå dem!» Det skulle vise seg at han ble sannspådd. Den lokale kvartetten slo de italienske verdensmesterne med 48–41 etter seks timers kamp. Da resultatet ble forkynt for forsamlingen, ble stillheten brutt av en øredøvende jubel. Den var så kraftig at selv den tette røykskyen som lå over spillerne, forsvant like fort som en ballong blir borte når den treffer en knappenål …
Det kanskje ikke så underlig at Louis Andre Strøm ikke hadde den aller frykten for de italienske mesterne. Sammen med makker Erik Høie hadde han nemlig tatt en oppsiktsvekkende annen plass i det åpne søritalienske mesterskapet i 1959. 

Bare duoen Belladonna-Avarelli kom foran dem. Mesterskapet foregikk i 32 varmegrader i Palermo og Strøm-Høie stilte begge i festantrekk, smoking, lakksko og med silkelommetørkle i vesten.

Bridgens jordfar 

Borgermester Bertr. C. Middelthon var på mange måter jordfar for Stavanger Bridgeklubb. I hvert fall var det han som gjennom en annonse iStavangeren – rettet til det han kalte «bridge-interesserte» – innbød til et stiftelsesmøte på Victoria hotell den 19. april 1933 «kl. 8.30 (20.30)», som tidspunktet ble presisert.

Formålet med klubben skulle være tredelt. Den skulle skape interesse for bridge, gi råd og veiledning om spillets finesser, samt å arrangere turneringeringer. Det var også en klar forutsetning at den nye klubben skulle slutte seg til Norsk Bridgeforbund som var blitt stiftet året før.

Borgermesterens invitasjon ble hjertelig mottatt ab byens bridgeinteresserte. Det gikk ikke mange månedene før klubben hadde 168 medlemmer, hvor vel en tredjepart var kvinner. (Disse skulle noen år senere danne sin egen bridgeklubb, Stavanger Damebridgeklubb). Chr. Mathisen har en gang fortalt fra de første klubbårene: 

«NBFs daværende generalsekretær, arkitekt Wagle, holdt instruksjonsforedrag allerede høsten 1933 og arrangerte klubbens første makkerparturnering – etter Michell-systemet. Det må ha vært litt av en maratonaffære, for ifølge den offisielle protokollen ble turneringen først avsluttet kl. halv fire om natten.

I 1938 fikk klubben besøk av nok en kapasitet på området, idet bridgens grand old man, rektor Midsem, under et tre dagers arrangement med foredrag og prøver, tilførte byens bridgeinteresserte nye impulser, så vel hva spill som meldinger angikk. Klubbaftenene ble i begynnelsen basert på robberbridge – tregheten overfor de nye innslag, markering av kort, mapper, slipper o.l. var til stede i fullt monn».

Nå var det ikke mye treghet å spore når det gjaldt å arrangere klubbkamper. I de første årene handlet det helst om oppgjør mot naboklubber på Jæren i tillegg til møter med ulike lag fra Bergen og Haugesund. Grunnlaget for en betydelig pokalsamling ble lagt på denne tiden.

Også på et nasjonalt plan har Stavanger Bridgeklubb hatt spillere som har markert seg. Frithjof Sverre og Otte Jensen sikret seg klubbens første par-mesterskap i 1953, mens Louis Andre Strøm og Erik Høie gjentok prestasjonen i 1959,1965 og 1966. I 1978 ble Svein Hj. Andreassen og Per Finnvold parmesterne. For øvrig har klubben vunnet flere lagmesterskap og hatt deltakere i alle internasjonale mesterskap.