Skrevet av: Jo Jenseg, leder i LO i Stavanger og Omegn, og Ørn Terje Foss, spesialist i arbeidsmedisin.
Den nordiske modellen for organisering av arbeidslivet og velferdsordninger er grunnlaget for god trivsel, god helse, lang levealder og et anstendig arbeidsliv. Vi er alvorlig bekymret for den endring vi har sett de siste årene av styrkeforholdet i det grunnleggende trepartssamarbeidet – mellom det offentlige, arbeidsgiverne og arbeidstakerne, og med svekkelsene av våre velferdsordninger.
Etter NAV-skandalen og historiene om personer som mister sin inntekt som følge av endringene i regelverket om arbeidsavklaringspenger (AAP), trenger vi nå en grunnleggende debatt både om innretningen av våre velferdsytelser og for den hjelp som skal tilbys gjennom det offentlige for personer som er arbeidsledige, er syke eller har redusert arbeidsevne. Folk vil jobbe hvis de kan, og vi må få snudd det feilaktige inntrykk som medier, regjeringens kommunikasjonsrådgivere og ressurssterke arbeidsgivere har gitt av disse som arbeidsskye og liksomsyke arbeidstakere som undergraver velgerdsordningene våre.
Attføringsmeldingen (Stortingsmelding nr. 39 1991-92) representerte et skifte i hvordan man forklarte bruken av uføretrygd og andre trygdeytelser for folk i arbeidsdyktig alder. Mens man i tiårene før forklarte dette med utstøting som følge av endringer i arbeidslivet, så gikk man over til mer individuelle forklaringer. Problemet var angivelig at folk ikke ville jobbe. Dette ble fulgt opp i Velferdsmeldingen (Stortingsmelding nr. 35 1994-95), hvor arbeidslinja ble mer reindyrka ved at trygdeytelser ble redusert slik at det skulle lønne seg å søke arbeid i stedet for passivt å snylte på velferdsordningene.
Gradvis ble ordningene som skulle hjelpe folk i jobb dårligere, dagpengeperioden ble kortet ned med et år, feriepenger av disse ble tatt bort, vi fikk strengere sanksjoner, dårligere muligheter for omskolering til nytt yrke og nå nedkorting av tida man kan motta AAP. Når man nå i snart tre tiår har forsøkt å «oppdra» de som står utenfor arbeidslivet til å ta seg jobb uten at det er noen tegn på at forsøkene har vært suksessfylte, er det ikke da på tide at vi reflekterer en liten smule over medisinen som foreskrives? Kan det tenkes at det er endringer i arbeidslivet som skaper utstøting? Vi tror økende innslag av konkurransekultur, anbud, midlertidige ansettelser og økende mistillit til NAV har skapt en utrygghet og mistro som i seg selv øker risikoen for uhelse og utstøting fra arbeidslivet.
På Statens arbeidsmiljøinstitutt har de gjennomgått all tilgjengelig forskning på sammenhengen mellom arbeidsmiljø og helse. Sykefraværet øker når det er høye krav og lav kontroll, trakassering/mobbing, gjentagende bevegelser og arbeid med bøyet nakke/rygg og en del andre fysiske belastninger (typisk i kvinnedominerte lavtlønnsyrker hvor sykefraværet også er høyest). Risikoen for uførepensjon øker ved rollekonflikter og fysisk arbeidsbelastning, mens risikoen reduseres av positive utfordringer og rettferdig ledelse. Det ser også ut til at konflikter mellom kolleger (ikke mobbing/trakassering) kan være en veldig viktig faktor.
I stedet for å fortsette nesten 20 års heksejakt på langtidssykmeldte, er det på tide å gjøre noe med de arbeidsforholdene vi kan gjøre noe med. Om jobbkravene blir for store som følge av nedsatt arbeidsevne, savner vi en mer offensiv holdning fra Arbeidstilsynet for å følge opp arbeidsmiljølovens krav til tilrettelegging fra virksomhetenes side. Og der heller ikke det er mulig, savner vi en aktiv kartlegging, veiledning og realistiske tilbud om tilpasset aktivitet fra NAV sin side..
I den engelske filmen «Sorry we missed you» beskrives hvordan ekteparet Ricky og Abbie sliter med å få både økonomi og familieliv på fote i et arbeidsliv som ikke tar menneskelige hensyn. Ricky må registrere seg som selvstendig næringsdrivende og kjøpe varebil og bære all økonomisk risiko for å få seg jobb som budbilsjåfør. Abbie forsøker etter beste evne å gi omsorg til eldre i sin jobb som hjemmehjelp i en kamp mot klokka. Systemet hun jobber under tvinger henne inn i konstant dårlig samvittighet – både over dem hun skal betjene og overfor sine egne barn.
Filmens tema er ingen fiksjon. Flere og flere, både i Norge, Europa og verden ellers havner i lignende situasjoner som Ricky og Abbie. De har til og med fått et eget navn: prekariatet. Flere og flere er undersysselsatt eller må gjøre som Ricky – registrere seg som «selvstendig næringsdrivende» og fraskrive seg rett til sykepenger og øvrige velferdsordninger.
En slik utvikling er ikke bare en krise for de som havner i dette uføret med liten mulighet til å komme seg ut av det igjen. Mange av disse jobbene konkurrer ut tilsvarende jobber i det regulerte arbeidslivet og bidrar til krav fra arbeidsgivere om at arbeidsmiljøven må tilpasses nye behov, som f.eks. mer midlertidige ansettelser, deltidsstillinger, tilkallingskontrakter og mer «fleksible» arbeidstidsordninger. Og rollekonflikter slik Abbie i «Sorry we missed you» opplever, ser ut til å øke: «Skal jeg gå hjem etter vakt for å holde budsjettet, eller oppfylle profesjonsplikten til å gi nødvendig omsorg og pleie, kanskje uten å forlange overtidsbetalt for å oppfylle begge krav?»
Vår oppskrift: Økt grunnbemanning, faste og fortrinnsvis hele stillinger, et regulert arbeidsliv med reelle ansettelsesvilkår og klart definert arbeidsgiveransvar, slutt på bemanningsbyråer, anbud og konkurranseutsetting av offentlige tjenester, og noen må snart få en slutt på NPM (New Public Management). Det må tilrettelegges for en styrket fagforeningssektor som kan ivareta kollektive avtaler som beskytter alle, i stedet for individuelle avtaler som favoriserer de sterkeste. Arbeidstilsynet må få langt større ressurser for å kunne håndheve Arbeidsmiljøloven, og NAV sine tjenester må ikke få preges av overklassens mistenksomhet overfor befolkningen ellers, men i stedet må det utvikles et tillitsforhold til dem som står utenfor arbeidslivet og ønsker seg hjelp til å få seg et anstendig arbeid med fast inntekt.