Leder

Vant krigen, tapte freden

LEDER: I ettertid er det en alminnelig oppfatning at krigsseilernes innsats var Norges fremste bidrag for å vinne krigen mot Nazi-Tyskland, skriver Bjørn G. Sæbø.

Dette er en leder. En leder er en kommentar som gir uttrykk for avisens meninger og holdninger.

For krigsseilerne kommer det for seint, men for etterkommerne deres ligger det i hvert fall en trøst i at monumentet over krigens glemte helter nærmer seg realisering. Formannskapet i Stavanger vedtok i februar i fjor at minnesmerket skal ligge på Helmich Gabrielsens plass på Strandkaien.

LES OGSÅ: Endelig blir krigsseilerne hedret.
Det blir arrangert en konkurranse der tre bidrag fra kunstnere skal vurderes før vinneren kåres. Rett over nyttår starter innsamlingen av de fem millioner kronene monumentet koster – og forhåpentligvis vil finansieringen gå raskt.

De vant krigen, men tapte freden, sies det ofte om de 40.000 sjøfolkene som seilte ute mens 2. verdenskrig raste. 3800 krigsseilere døde, og de overlevende ble elendig behandlet. Mens Hjemmefronten og gutta på skauen utgjorde en del av den norske fortellingen om krigen, ble ikke sjøfolkenes innsats med å frakte drivstoff, krigsmateriell og varer over Atlanterhavet, Middelhavet, Indiahavet og Stillehavet anerkjent før 25 år etter krigens slutt. I ettertid er det en alminnelig oppfatning at krigsseilernes innsats var Norges fremste bidrag for å vinne krigen mot Nazi-Tyskland.   Innsatsen preget mange av de overlevende livet ut. Krigsseilerne hadde mange av de samme psykiske skadene som fanger som overlevde konsentrasjonsleirer, og slet med angst, mareritt, og søvnproblemer. Det var vanskelig både for samtiden og ettertiden å sette seg inn i hvor ekstremt det var å leve i konstant livsfare, se kamerater dø og å være i årevis hjemmefra uten framtidshåp.

Monumenter kan ikke rette opp urett, men et minnesmerke kan i det minste hedre innsatsen til de 3000 krigsseilerne fra Rogaland og de 145 sjøfolkene fra Stavanger-området som mistet livet til havs.

Mer fra: Leder