Av Engwall Pahr-Iversen
I minnebøkene fra den gang, ble det også gjort et poeng av å finne hvem som hadde skylden for sykdommen. Mot slutten av 1890 ble for eksempel mange mennesker i Sandnes og Høyland rammet av en sykdom som på folkemunne bare ble omtalt som nervefeber. I dag ville denne sykdommen ha blitt kalt for tyfoidfeber. Det er en sykdom forårsaket av bakterien salmonella typhi og som vanligvis blir overført i mat – og fra vann som er forurenset med avføring eller urin.
Smittede personer skiller ut bakterien i avføring og sjeldnere i urin. Bakterien kan også forekomme i oppkast og puss. Opptil tre måneder etter sykdommen, kan man skille ut bakterien. Noen er uheldige og blir kroniske bærere av den. Symptomene på tyfoidfeber, består av høy feber – fra 39 til 40 grader – som stiger sakte, lav puls, slapphet, hodepine, mangel på appetitt, alvorlig diaré, magesmerter og utslett bestående av flate, rødfargede flekker kalt roseflekker. På grunn av diaré dør mange av inntørking og forstyrrelser i saltbalansen i kroppen. Nyresvikt er heller ikke uvanlig.
Navnet har sykdommen fått etter en kvinne i New York som bare gikk under navnet «Typhoid Mary», og som fikk skylden for utbruddet av en salmonellainfeksjon i 1900 som forårsaket mange hundre dødsfall. «Typhoid Mary» var bærer av salmonella, var glad i å lage mat, og skaffet seg jobb ved den ene restauranten etter den andre. Sannsynligvis har hun ikke trodd på nytten av håndhygiene, og fordelte dermed bakterier fra sin egen avføring i maten til et stort antall mennesker.
I Sandnes var imidlertid utbruddet av lidelsen verken forårsaket av vann eller av en kokke. Tvert om var det en budeie på Austvoll som fikk skylden. Rett nok visste hun nok ikke selv at hun var smittebærer, men de senere undersøkelsene førte til at hun ble utpekt som den skyldige. Det finnes en datidig beskrivelse av nervefeberutbruddet. Den er ført i pennen av den tidligere Høyre-Ordføreren Lars Berge. Han skriver i sin dagbok av 11. januar 1891.
«Denne uge som nu er til ende, har for Sandnes vedkommende været den tyngste og mærkeligste saalenge Sandnes har existeret. I julehelgen og udover begyndte sygdom at tendes og spredes udover stedet i en temmelig fouroligende grad. De to doktorer paa stedet kom i riktgt ampløi. Distriktslæge Schumacher gjorde bare nar av det hele og kalte det influenza. Den anden, privatlæge Moe begyndte saa smaat at uttale at det var nervefeber; men turde neppe udtale det, da hin var saa aldeles imod en saadan udtalelse.
Men saa begyndte en og anden at død, og derved sattes fyr i kommunebestyrelsen og Sundhedskommisjonen der med vold og makt maatte tvinge distriktslægen til at tilstaa at det var nervefeber. Nu ble der liv i leiren. Elim blev indrettet til sygelazarett og 18 syge bragt dertil. Til datum 8 døde. Smitten oppstaaet af melk, tilført meieriet fra nærvesygt menneske i lærer Wølstads hus, og fra meieriet ud blant folket, ogsaa til Stavanger.»
Pasientene på Elim måtte selv ta meg seg seng og sengeklær til oppholdet. Til gjengjeld sørget lasarettet for at det ble innkjøpt to store tønner som skulle brukes til å samle sammen og sterilisere ekskrementene fra pasientene. Siden det ikke var tilgjengelige diakonisser verken i Sandnes eller Stavanger, måtte disse hentes fra Oslo.
Både skolene, biblioteket, Hotell Nilsen og meieriet ble straks stengt samtidig som det på husene til de smitterammede, ble slått opp noen store plakater. De forkynte: «Alarm – her et smittsom sygdom». Heller ikke kapellet ble brukt til å begrave de som døde av sykdommen. I all hast ble det reist et «likskur» på kirkegården hvor de døde måtte bli plassert innen et døgn etter at døden var inntrådt. Deretter måtte de begraves så fort som overhodet mulig uten noe seremoniell. Det var nedlagt et absolutt forbud mot å samle til «sørgestue» eller å innby slekt og venner til et «begravelsesfølge». Alt skulle gjøres for minske smittefaren mest mulig.
Da epidemien ble betraktet som over, viste opptellingen at det hadde vært 47 pasienter fra Sandnes og 18 fra Høyland som hadde vært innlagt på bedehus-lasarettet. Sandnes og Høyland var i utgangspunkt blitt enige om en fordelingsnøkkel for kostnadene, men de ble slett ikke enige om fortolkningen av teksten. Derfor kranglet de to kommunene i sju år før striden omsider ble begravd i amtstingets skuffe for «saker som vi ikke lenger kan strides om». Amtstinget betalte stridsbeløpet for å få nabokrangelen ut av verden.
Om ikke Sandnes ville betale Høyland, hadde byen ingen problemer med å tildele doktor Arnt Moe 1200 kroner for hans «enestående innsats» som lasarett- og epidemilege. Til gjengjeld måtte Sina Larsen – som hadde jobbet som sykepleier ved lasarettet – gå helt til kommunestyrets folkevalgte før hun fikk dekket sitt lønnskrav på kroner 1,50 pr arbeidsdag. Det er ikke bare forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker, men det var det også på doktor Moe og Stina sykepleier i Sandnes.
Noen i Sandnes var nok vel kjent med nervefeber og den skade som et slikk utbrudd kunne gjøre på og med et lite bysamfunn. Det var de som hadde lest sin Ibsen. Ni år før nervefeber-utbruddet i Sandnes, fullførte Henrik Ibsen sitt skuespill «En folkefiende». Han har nok sannsynligvis hentet utgangspunktet for dramaets handling fra den såkalte «Frøensvannlednings-epidemien» i Aker i 1873.
I løpet av høsten 1873 ble mange av beboerne i dette området angrepet av diaré, oppkast og høy feber. I løpet av noen måneder var mer enn 200 personer blitt syke, og distriktslegen i Aker slo fast at det for første gang på ti år hadde brutt ut en tyfoidfeberepidemi. Epidemien spredte seg fra Aker og inn til Christiania, der et førtitalls personer ble syke. Totalt krevde denne epidemien 20 menneskeliv.
Tyfoid i «En folkefiende»
I en «En folkefiende», kommer hovedpersonen Dr. Stockmann i konflikt med sin bror, byfogden, og resten av lokalsamfunnet etter at han har påvist at «de tyføse og gastriske tilfælder» blant den lille turistbyens badegjester stammer fra drikkevannet. Det heter i en ganske karakteristisk replikkveksling mellom brødrene i forestillingen:
Byfogden.: Du bruker, som sedvanlig, sterke talemåter i din avhandling. Du sier blant annet at det vi byr våre badegjester, er en permanent forgiftelse.
Doktor Stockmann: Ja men, Peter, kan det da betegnes annerledes? Tenk deg bare, – forgiftet vann både til innvortes og utvortes! Og det til stakkars sykelige mennesker som tyr til oss i god tro, og som betaler oss i dyre dommer for å få sin sunnhet igjen!
Byfogden: Og så kommer du i din deduksjon til det resultat, at vi må bygge en kloakk, som kan oppta de postulerte uhumskhetene fra Mølledalen, og at vannledningen må legges om.
Doktor Stockmann: Ja, vet du da noen annen utvei? Jeg vet ingen.
Det var samme konklusjon som Sunnhetskommisjonen i Christiania trakk, etter at den hadde foretatt en grundig undersøkelse av epidemiens forløp. Den fant ut at den personen som først var blitt syk, bodde i et hus som lå rett ved inntaksdammen til Frøensvannledningen. Ved dette huset lå det en utedo med direkte tilsig til dammen. Sunnhetskommisjonen antok at epidemien enten hadde sitt utspring i denne utedoen, eller at den stammet fra gjødsel på jordene lenger opp langs bekken. Da det ble nedlagt forbud mot å drikke vann fra Frøensvannledningen, opphørte epidemien etter kort tid. Også i Sandnes var den lokale Sunnhetskommisjonen svært opptatt av både renovasjonen og drikkevannet i byen. Det heter for eksempel i en gammel protokoll fra kommisjonen:
«I anledning av en fra O. Nygaard, Jonas Øglænd med flere i det såkalte Chicago indkomne besværing om, at vandet i det saakaldte Oalsbæk forurenses ved avfald fra flere garverier, dashuse, ved bækens udspring i den saakaldte Gjønnigshei udskylles urensligheder, undersøgte Sundhedskommisjonen personligen paa stedet forholdene, og det besluttedes enstemigen, at ordføreren med det aller første søger nærmere oplysning hos en jurist om, hvorvidt Sundhedskommisjonens myndighed i den omhandlede anlædning muligens gaar.»
Utfallet av den juridiske betenkning ble at kommisjonen ikke kunne gjøre noe med forholdene. De klagende fikk skaffe seg drikkevannet fra et annet sted enn Oalsbekken.