Av: Thomas Bendiksen, MDG Stavanger.
Miljøverndepartementet anslår at om lag 80 % av bygningsmassen som finnes i dag, fortsatt vil være i bruk i 2050. Det forutsetter at vi følger opp med gode lokale vedtak i tråd med nasjonale føringer, hvilket dessverre ikke alltid er tilfellet.
Store deler av framtidens arealbehov er altså allerede bygget. Gjenbruk av bygningsmassen er en viktig del av klimaløsningen. Å ta vare på eksisterende bygg bidrar også til den sosiale bærekraft og gjør regionen unik og attraktiv.
Vi er stolte av sjøhusene, Domkirken og husene i Fargegata. Mangfoldet og særegenheten gjør Stavanger til et yndet reisemål, men tilreisende kommer ikke til regionen for å se blokkene i St. Olav eller på Verven. Det tror jeg de fleste kan si seg enige i, men likevel ser vi dessverre at flertallet i Stavanger i stor grad prioriterer den økonomiske, framfor den kulturelle verdien av et bygg.
Vi legger opp til at både Stavanger stasjon, brannstasjonen på Lagårdsveien, gamle St. Franciskus og Sanitetsforeningen på Madlaveien kan rives (vedtatt i sentrumsplanen mot MDGs stemmer). Samtidig heies det bredt politisk på ombyggingen og fornyingen av Norges Bank-bygget, Hermetikken på Eiganes, Eilert Smith-hotellet og Industri Energi i Kongsgata.
Det bør ikke være slik at bevaring er opp til tilfeldighetene og om utbyggerne ser verdien i å flette eksisterende bygninger inn i utviklingsprosjektene. Også fra et miljøperspektiv må vi slutte å rive og bygge nytt og fokusere på den sirkulære økonomien i byggebransjen, slik at vi gjenbruker og ressursene forblir i økonomien lengst mulig. Bygninger utgjør et stort klimamessig problem. 30 % av de energirelaterte CO2-utslippene i verden kommer ifølge FNs Miljøorganisasjon fra bygninger – direkte eller indirekte.
Det er dårlig miljøpolitikk å rive velfungerende kvadratmeter, for så å bygge dem opp på nytt. I klima- og miljødepartementets kulturmiljømelding fra april forsterkes argumentet: «Økt vektlegging av gjenbruk av den eksisterende bygningsmassen, er et viktig bidrag i arbeidet med å redusere klimagassutslippene.»
Bestillingen fra regjeringen er klinkende klar: Både kommunale og private bygningseiere må i større grad vedlikeholde, rehabilitere, oppgradere, modernisere og forbedre byggene som allerede eksisterer.
Kommunen må gjennom gode politiske vedtak stille strenge krav til private utbyggere. Gjenbruk og transformasjon må være utgangspunktet og ikke et dårligere alternativ til nybygg. Og kommunen må naturligvis gå foran som et godt eksempel i sine egne byggeprosjekter. Man er for eksempel i full gang med planleggingen av en ny barnehage på Teknikken-tomten på Våland. Det er all grunn til å være kritisk til vurderingene for rivetillatelsen av eksisterende bygninger.
Den byggtekniske vurderingen konkluderer med at «Kostnaden for rehabilitering og oppgradering av dagens bygg vil ligge nær bygging av nytt. Det vil være vanskelig å få utnyttet arealene fullt ut til ny bruk. Totalt sett vil det derfor fort være mer kostbart å bevare eksisterende bygg enn å bygge nytt.»
Kun byggtekniske og -økonomiske aspekter gjør seg gjeldende i spørsmålet om riving/ikke-riving. Fraværet av vurderinger fra et historisk og et miljøperspektiv er alarmerende med klimakrisen og de nasjonale føringene i bakhodet.
Regjeringens utspill endrer likevel ikke det faktum at vi også har et behov for omdisponering av areal i framtida og fortsatt skal bygget nytt. Men dette bør ikke gå på kompromiss med eksisterende bygninger. Transformasjon betyr omdanning eller omforming av arealer og bebyggelse. Arkitektur der man bygger videre på eksisterende bygninger er en voksende trend som har bakgrunn i både et historisk og et miljømessig perspektiv.
Konserthuset Elbphilharmonie i Hamburg er kanskje et av de mest kjente verkene i nyere tid med en slik tilnærming. I Norge ser vi så langt kun spede forsøk, men her er det et stort potensial. I vår region er dette til nå lite brukt. Helen & Hards prosjekt i Vindmøllebakken der skallet fra den gamle fabrikken Union Canning er innlemmet, er et lokalt og kjærkomment tilskudd.
Hvis man må endre, er det bedre å tilføye enn å fjerne. MDG er ikke fremmed for en høyere utnyttelse på tomtene til for eksempel brannstasjonen på Lagårdsveien eller St. Franciskus på Løkkeveien, men de bør videreutvikles med utgangspunkt i den eksisterende bebyggelsen. Vi blir fattigere hvis byens historie kun gjenspeiles i historiebøker og facebook-grupper som; «Stavanger før i tiå».
Og skulle ikke bevaring av historien være argument nok, så bør i alle fall de miljømessige gevinstene være det. Som kulturmiljømeldingen konkluderer: «Fortsatt bruk, innovativ ombruk og gjenbruk av eksisterende bygninger og materialer bidrar til å redusere råvarebruk, avfall, utslipp og energiforbruk. Det er virkningsfulle tiltak som gir reduserte klimagassutslipp her og nå, og ikke bare en beregnet gevinst i framtida.»