En av koronavirusets største utfordringer er mangelen på absolutter etter at samfunnet gradvis ble gjenåpnet. Erna Solberg nedstengning av Norge 12. mars var – har det vist seg i ettertid – ikke nødvendigvis basert på smittefaglige hensyn. Det var faglig uenighet om stenging av skoler og barnehager der Folkehelseinstituttet hadde det motsatte synet av statsministerens.
Mens fagpersoner som FHI-direktør Camilla Stoltenberg åpent har snakket om tvil og mangel på kunnskaper om koronaviruset, har regjeringen vært nødt til å bygge veien mens den går. At politiske beslutninger ikke alltid kan følge de smittevernfaglige rådene, er noe av lærdommen fra de siste fire månedene. Stoltenberg og FHIs mandat er å ha en vitenskapelig tilnærming til koronaviruset, noe som betinger et større rom for tvil og motargumenter enn det som hører hjemme i politikken.
Mangelen på et absolutt nei eller ja og at Norge som samfunn må åpne gradvis for å vinne både tid og kunnskap, er vanskelig for alle å håndtere. Det hadde sikkert vært enklest om assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad hadde stått fram på Dagsrevyen og sagt «nei, dere får ikke reise til Syden!» I stedet uttalte Nakstad til VG at «vi anbefaler ingen å reise utenlands i sommer, selv om det nå er mulig å reise til land med lite smitte uten å måtte i karantene når man kommer hjem.» Det er med andre ord opp til den enkelte til å vurdere rådene som kommer fra Helsedirektoratet og å ha en plan for hurtig hjemreise i tilfelle besøkslandet skifter faregrad fra grønt til rødt.
Bør Syden-reisende skjems? Skam er en god mekanisme for å regulere umiddelbare behov, men skam er ikke like nyttig hvis vi skal moralisere og være fremme med pekefingre i utide. Å reise til et «grønt» land der smittevernsregler følges til punkt og prikke, kan være mindre skamfullt enn å være i Norge og gi blaffen i de samme smittevernsreglene.