Studier for arbeid, ikke ledighet

DEBATT: Høyt utdannede kan slite med å få relevant jobb, mens det vil bli stor mangel på helsepersonell og håndverkere framover.

Av: Roy Steffensen, leder, utdannings- og forskningskomiteen, stortingsrepresentant, Frp.

Koronakrisen har gjort oss enda mer bevisste på hvilke yrker som samfunnet er avhengig av. For å sikre verdiskaping og velferd må vi ha et utdanningssystem som tilbyr utdannelser som er etterspurt i arbeidslivet, ikke bare i kriser, men også i tiden før og etter. Fremskrittspartiet vil etablere et finansieringssystem som stimulerer til tettere samarbeid mellom universiteter, høgskoler, kommuner og næringslivet, slik at det i større grad tilbys utdannelser tilpasset arbeidslivets behov. I dag finansieres universitets- og høgskolesektoren gjennom en årlig basisbevilgning og en resultatbevilgning basert på antall studiepoeng man produserer per år. Det som påvirker hvert enkelt studiesteds årlige økonomi, er om studenten består eksamen eller ikke. Ingenting i finansieringsnøkkelen tar hensyn til hva som skjer med studenten etter endte studier, og dette vil Fremskrittspartiet endre. 

SSB publiserte 6. november 2018 «framskrivninger av arbeidsstyrken og sysselsettingen etter utdannelse mot 2035». Den kan oppsummeres med at antall høyt utdannede øker mer enn tallet på relevante jobber. Høyt utdannede kan slite med å få relevant jobb, mens det vil bli stor mangel på helsepersonell og håndverkere framover. Hovedformålet med framskrivingene fra SSB er å gi et tidlig varsel til både myndigheter, arbeidsgivere og potensielle studenter om mulige ubalanser. På denne måten kan aktørene motvirke at ubalansene blir så store som framskrivingene indikerer. Dette må vi ta på alvor. SSBs framskrivninger er nyttige verktøy og viser behovet for en mekanisme som gir UH-sektoren incentiver til å opprette studier som gir studenter relevant arbeid. Våre naboland Finland og Danmark har begge arbeid som en finansieringsfaktor, og vi bør kunne høste erfaringer fra dem. Studentene på et studiested ender gjerne opp med å bosette seg og finne arbeid i studiestedets nedslagsfelt. Da bør vi også ha et finansieringssystem som i større grad tilbyr utdannelser tilpasset regionens behov. Om vi endrer finansieringsnøkkelen noe, og legger inn en faktor om den nyutdannede er i jobb eller ikke etter en viss tid etter endt studie, vil det være i studiestedenes egeninteresse å tilby flere studieplasser innenfor det regionen har et behov for. Å få inn en ny finansieringsfaktor vil ikke påvirke valgfriheten hver enkelt student har til å velge utdannelsen selv, eller føre til økte kostnader for studentene, men det vil trolig bidra til økt informasjon om karrieremuligheter som vil være med på å bevisstgjøre studentene når de velger.

I Norge sørger skattebetalerne både for at studenter har gratis høyere utdannelse, men også for at det finnes velferdsordninger for dem som ikke får seg en jobb. Er det da urimelig at vi får på plass et system som stimulerer til at vi i større grad utdanner folk til samfunnets behov?