12 dager med nedstengning av barnehager og skoler, restriksjoner som har stanset normal sosial omgang og tusenvis av bedrifter og jobber som trues, gjør noe med oss.
Det er de mange som tar forholdsreglene på alvor, følger Folkehelseinstituttets retningslinjer og innretter seg for å unngå å bli smittespredere.
På motsatt hold er det noen som gir blaffen i at fotballbaner holder stengt av en grunn og at ansamlinger av folk skal unngås – enten det er på turstier, kjøpesentre eller serveringssteder.
Italienere flest angrer nå på at de ikke tok advarslene på alvor før nylig. 47.021 smittede og 4032 døde var Italias deprimerende koronastatistikk pr søndag ettermiddag, og nå har statsminister Giuseppe Conte beordret full nedstengning av landet.
Bare apoteker og enkelte dagligvareforretninger får ha åpent. Andre land følger rett etter Italia når det kommer til strenge restriksjoner.
Norge er ikke der ennå av mange årsaker, noen av dem medisinske, noen økonomiske, demografiske og sosiale, men det som oppleves strengt og urimelig i dag kan i neste omgang bli mye verre også i vårt land. Som et hytteelskende folkeferd opplever mange det som et urimelig overgrep å bli nektet å reise til fjells i en godværshelg, og hva hvis påskeferien ryker? Og hva med 17. mai, barnetog og russefeiring?
Mange må jobbe med perspektivene sine. Overarbeidede kommuneadministrasjoner og helsemyndigheter må spares for søknader om dispensasjoner og meldinger om flytting for å omgå hytteforbudet. Som med alt mulig annet går det an å stille spørsmål ved hytteforbud og stengte skoler og barnehager – en del av restriksjonene er mer politisk enn helsefaglig begrunnet – men baksiden ved å gi blaffen er at restriksjonene strammes til.
Står vi sammen og holder vi sammen unngås italienske tilstander og massedødsfall.