Sommerlig skøyteshow ble snakkis

BYHISTORIE: Dersom du skulle finne på å spørre den eldre garde om hva som var den store lokale snakkisen midtveis i juli for 70 år siden, vil det nok fortsatt være noen som uten å betenke seg lenge, vil svare til et eget akkompagnement av minnenes melodi: Isshowet på Gamlingen!

Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen, tidligere redaktør i RA. 

Dertil ville kanskje noen legge til at isshowet også ble et eksempel på at ikke alle kombinasjoner er like vellykkede. For eksempel gikk det slett ikke som det skulle da Stavanger i juli i 1950, fikk besøk av det som avisene med begeistrede penner skildret som «Syv nasjoners beste kunstløpere». Det var ikke måte på hva byens befolkning skulle få oppleve av «et praktfullt show med fart, farger og fest og musikk». Det var som det ble skrevet rett og slett «en forestilling av verdensformat».

Nå hadde riktignok ikke Stavanger den gang noen skøytearena, verken på vinteren eller aller minst om sommeren. Derfor skulle den danske arrangøren reise et «kjempetelt» på «Gamlingen ved Mosvatnet» hvori det skulle anlegges en kunstig isbane. Med betydelige bokstaver ble det slått fast at «Ice-Parade 1950» bare skulle besøke tre norske byer – Oslo, Bergen og Stavanger – før hele truppen tok turen videre til København.

Selve teltet skulle kunne ta 1400 mennesker og turnétroppen talte ikke færre enn 58 personer. Som 1. ste Mais medarbeider skrev: «Blant de medvirkende er det en rekke størrelser innenfor kunstløperverdenen som det belgiske profesjonelle verdensmesterparet av 1949, Elvire Colling og Fernand Leemans, den fenomenale amerikaneren Harry Reddy, stockholmsmesteren i kunstløp Gun Hammeren, og ikke minst, 12 «søte isprinsesser som danser til isrevyens eget orkester.»

Det var åpenbart et helt spesielt show som skulle ha premiere i sommerbyen torsdag 6. juli kl. 20.00. Teltet var nesten fullsatt – med omkring 1300 tilskuere – da orkesteret intonerte et valsepotpouri hvor balletten svingte seg «i rytmiske bevegelser på isen.» Folk fornemmet at det ville bli en virkelig stor aften.

Da skjer det brått. Den ene av tribunene siger sakte sammen og omkring 500 mennesker følger med i dens ferd mot bakken. Skrekkskrikene overdøver orkesteret, og folk strømmer straks i panisk flukt mot de små teltutgangene. Hovedinngangen kunne ikke benyttes da det over den var plassert et stillas som bar forestillingens lysprosjektører. 

En av de store prosjektørene falt for øvrig i bakken sammen med mannen som betjente den. Heldigvis var det ingen tilskuere som var under stillaset da det skjedde. Lyskaren skadet seg ikke, men prosjektøren ble totalt ødelagt. I den publikumsforvirringen som oppsto, var det også fare for at en annen prosjektør skulle falle ned i hodet på folk, men «en del åndsnærværende isrevyarbeidere og tilskuere støttet opp og fikk reddet de som satt under», som det het i avisenes beskrivelser.

Både politiet og ambulanser kom relativt fort til Gamlingen, men da roen etter hvert fikk senket seg over tilskuerne både i og utenfor teltet, viste det seg at det var bare fem stykker som måtte fraktes til sykehuset for en nærmere sjekk. De klaget på vondt i ryggen og smerter i føttene, men kunne forlate sykehuset i løpet av kvelden. Det mest dramatiske episoden for øvrig var en kvinne som hadde mistet en kostbar stein i en ring. Den ble funnet etter iherdig leting i tribunerestene.

Det blir ofte sagt at en ulykke kommer sjelden alene. Det var ikke bare tribunen som seg sammen, men da lysanlegget ble slått på, gikk også isrevyens medbrakte transformator i stykker. Den tålte ikke belastningen da det ble satt på full flombelysning. Om ikke den ene tribunen hadde rast sammen, ville premieren likevel ha måttet bli avlyst. Uten lys duger ingen skøyteløper.

Den norske impresarioen for den danske selskapet, herr Oppedal som han bare ble kalt i avisene, innkalte til en hastig pressekonferanse på Victoria Hotell seint på premierekvelden. Han forklarte at de tilskuerne som hadde fått ødelagt sine klær og som hadde sagt fra med en eneste gang, allerede hadde fått utbetalt sine erstatninger. Han poengterte at ytterligere skader nå måtte anmeldes til politiet, men la han til: «Vi håper bare at folk viser konduite og ikke utnytter situasjonen …»

Impresario Oppedal hadde aldri opplevd maken til uhell tidligere:  «Noe liknende som dette har vi aldri opplevd. Tribuner og telt er satt opp på den vanlige måten som vi har foretatt hundrevis av ganger tidligere. Alle arrangementer ble i går godkjent av brannvesenet og bygningsmyndigheter.

– Uhellet må skyldes en forskyvning på grunn av helning i terrenget pluss bløt grunn. Tribunene som vi benytter er basert på rette vinkler, og da arrangementet sviktet et sted, har resten av tribunen fulgt etter. Det har nok hatt sin store betydning at alle folkene reiste seg for å gå ned da en del av tribunen sviktet. 

– Det blir sagt at et kolli med tribunemateriell falt i kaien under lossearbeidet og at materiellet ble skadet?

– Ja, det stemmer, men alt som ble skadet er byttet ut med nye deler. Det var en byggmester i Stavanger som tok seg av arbeidet. Han satte to stedlige tømmermenn til å reparere de ødelagte delene, og det som de gjorde var det beste arbeid. Uhellet skyldes ikke det,» fastslo impresarioen.

Samtidig som impresario Oppedal både forklarte og muligens bortforklarte på hotellet, var syv tømmermenn allerede i sving i med å reparere og utbedre tribunene. Nå skulle disse utstyres med doble sett «bukker over alt» i tillegg til «tribunene skulle støttes opp slik at vi ikke skal risikere noen flere utglidninger.» Han regnet med at ny grand galla-premiere kunne avvikles allerede neste kveld.

Det skjedde da også uten særlig dramatikk, men med atskillig begeistring. Det var stort sett de samme som var den dramatiske premieren som også overvar forestillingen dagen derpå. De hadde besøkt datidens faste billettselgere i byen, C. Hals konsertbyrå i Kirkegaten, og benyttet seg av tilbudet om å få byttet bort torsdagsbilletten med en fredagsbillett. Impresario Oppedal kunne imidlertid ikke motstå fristelsen til å slippe et lite økonomisk hjertesukk. Selv om forestillingen hadde tegnet en skandinavisk forsikring, regnet han med showet ville lide «et ganske stort tap». Han antok at prosjektøren som falt ned og kostet 15.000 kroner, ville være forsikringsdekket, men han så han et annet og større problem: «Det er så å si umulig å skaffe en ny prosjektør.» Også i det hadde han – i hvert fall når det gjaldt forestillingene i Stavanger.

Tribunetrøbbel også for Sonja Henie

Sonja Henie var i sin tid den absolutt ledende skikkelsen innen de internasjonale isshow. 
Samtidig som hun var blant de aller best betalte filmstjernene i statene – selv om hun langt fra var noen stor skuespillerinne, hun var først og fremst stiv, med en tykk og tydelig norsk aksent – hadde Sonja Henie i flere år hatt suksess som stjerne i påkostede isshow på kjente arenaer som Madison Square Garden. 

Med sitt «Sonja Henie Ice Revue» turnerte hun over det meste av USA. Fortsatt omsettes programheftene fra disse showene for opptil 15 dollar blant samlere. I 1952 opplevde hun samme skandalen som skjedde i Stavanger da det danske isshowet besøkte byen i 1950. Under premiereforestillingen i Baltimore Armory 6. mars 1952, brøt tribunene sammen under vekten av de 7000 tilskuerne. Ingen omkom, men omkring 300 ble skadet, av dem var det 30 som fikk svært alvorlige skader.

Året etter kom hun tilbake til Norge for første gang. Hennes lefling med tyske interesser under krigen, gjorde at hun hadde fryktet å bli pepet i de første etterkrigsårene for å være stripet. Det skjedde ikke. Showene på Jordal Amfi – hvor hun opptrådte både for kongefamilien og titusener begeistrede nordmenn – ble en betydelig triumf for henne.

Selv om Sonjas nye show ble betraktet som kunstneriske suksesser, ble de likevel begynnelsen på slutten av hennes karriere som aktiv isdanser. Store Norske Leksikon skriver for eksempel dette: «Turneene var imidlertid store pengesluk, og et forsøk på å erobre Latin-Amerika ble en stor fiasko. Sonja Henie var nå godt over 40 år gammel og ikke lenger den beste på isen. I tillegg hadde hun utviklet et alkoholproblem, og ved en opptreden i Rio de Janeiro, var hun så påvirket at hun falt på isen og ble pepet ut av publikum. En siste spillefilm («Hello London», 1958), der temaet var hennes eget turnéliv, var også mislykket. Den utøvende karrieren var ugjenkallelig slutt.»

I 1956 giftet Sonja Henie seg for tredje gang. Det var med skipsreder Niels Onstad. Hun kom til å dele hans interesse for kunst, og de ble betydelige samlere. Det bygget Henie-Onstad galleriet Høvikodden i Bærum 1968. Ved siden av kunstsamlingen, kan man også se Sonja Henies medaljer og pokaler. Året etter at bygget ble tatt i bruk, døde Sonja Henie av leukemi i et fly på vei fra Paris til Oslo. Sammen med ektemannen Nils Onstad er hun gravlagt ved kunstsenteret på Høvikodden.