Skal Norge bli et sammenhengende tysk-amerikansk vindkraftanlegg?

DEBATT: Kraftforsyningen i Norge blir mer ustabil, strømprisene høyere og styringen av norsk kraftsektor skal gradvis flagges ut.

Skrevet av: Odd Handegård

De norske kraftmyndighetene – fra Statnett, NVE og politikere i alle partier på Stortinget – er i ferd med å planlegge en kolossal reorganisering av den norske kraftbransjen der utbygging av vindkraft i Norge er en nøkkelfaktor. Kraftforsyningen skal bli mer ustabil, vi skal få høyere strømpriser og en gradvis utenlandsk overtakelse av norsk kraftsektor. Samtidig skjer det nå noe interessant i den politiske debatten. I sin daglige propaganda for vindkraft er vindkraftvandalene i ferd med å dempe argumentene for vindkraft. Kari Kaski, Barth Eide og statsråd Tina Bru m.fl. har nå begynt å snakke kun om «litt» fornybar energi i Norge og om mye havvind. Og i den siste utredningen fra NVE (som kom for noen dager siden), heter det ikke lenger at fullelektrifiseringen av Norge vil trenge 80 TWh ny strøm (Statnett), pluss den strømmen som planlegges eksportert når de nye kablene til EU settes i drift neste år (minst 50 TWh vannkraft).

Nei, nå trengs det bare 26 TWh (!!) med ny energi fram til 2040 til elektrifiseringen av Norge, ifølge NVE. Mer enn tredjeparten (10 TWh) skal nå plutselig komme fra vannkraft, bare 3 TWh skal komme fra ny vindkraft i Norge (i tillegg til 4 TWh som er under bygging), og resten skal komme fra havvind og solkraft. Denne oppsiktsvekkende endringen i retorikk er det dessverre farlig å tro på. Det kan se ut til at kraftmyndighetene har fått megasjokk av den norske vindkraftmotstanden. Kommunikasjonsdirektørene er åpenbart kommet til at det en periode framover vil lønne seg å hviske om vindkraftutbygging framfor å rope - til etter at Stortinget seinere i høst har behandlet meldingen om vindkraft.

Ser vi på den planlegging som ellers skjer i norsk energipolitikk, finner vi bevisene på at det er MYE ustabil vindkraft som skal levere det meste av den energien som trengs til fullelektrifiseringen, vesentlig mer enn 3 TWh.

1. I 2021 kommer det nye tariffsystemet som skal knyttes til de «smarte» strømmålerne som skal sørge for at folk ikke nødvendigvis skal kunne bruke strøm når de trenger den. Begrunnelsen for den nye strømtariffen er som kjent at utbyggingen av ustabil fornybar kraft i Norge skal bli så omfattende at kraftmyndighetene må ha mulighet til å gripe inn med reguleringer og stedvise og periodevise avstengninger av forbruket når vinden uteblir. - Blir det så lite vindkraftutbygging som NVE nå antyder, er milliardene til smartmålere og databasen Elhub i Oslo penger rett ut av vinduet.

2. Lite tyder på at den meningsløse elektrifiseringen av sokkelen blir stanset (der trengs det minst 15 TWh årlig).

3. Elektrifiseringen av transportsektoren skal fortsette til lands og til vanns. Ingen signaler tyder på noe annet. Statnett antyder at el-behovet vil være minst 20 TWh årlig.

4. Utbygging av nye datasentre til internasjonale selskaper (med i hovedsak tvilsomme hensikter) fortsetter uten en overordnet norsk kontroll og styring. El-behovet er betydelig, men uklart. Minst 10 TWh?

5. Også når det gjelder produksjon av hydrogen (og batterier) til industri og transport, er det mye uklart. Skal man bruke naturgass eller elektrolyse? Én plan (den eneste realistiske?) er å bruke halvparten av den norske olje- og gass-eksporten, på ca. 2000 TWh, som grunnlag for produksjon av såkalt «blått» hydrogen. Men av dette blir det klimagassutslipp som må lagres og fanges (CCS). Dessverre mangler de praktiske løsningene, som trolig bare kan realiseres i begrenset grad. Det er ikke bare kostbart å produsere hydrogen, men også ubegripelig ineffektivt. Skal man f.eks. lage «grønn» hydrogen via elektrolyse, må man bruke 3 kWh energi for å produsere 1 kWh strøm! Tekniske og økonomiske problemer gjelder også flytende havvind.

6. Ingen aner hvor mye energi som trengs om man i Nordsjøen skal lagre all klimagass fra Norge og Europa. De tekniske problemene er heller ikke løst.

Med andre ord: Kraftbransjen og kraftmyndighetene fortsetter hemningsløst sitt arbeid med å fullelektrifisere Norge. Statnetts anslag for energibehovet (80 TWh) er derfor realistisk. I tillegg kommer eksportmulighetene med de nye kablene til EU (50 TWh som Norge trolig er tvunget til å eksportere), altså et samlet behov på omlag 130 TWh med strøm vi i dag bare har en brøkdel av. (Vårt normale kraftoverskudd er på 0-20 TWh). Mange tror at Norge kan importere minst 25-30 TWh fra EU, men dette vil i tilfellet for det meste være «elektrisitet» lagd av kull og gass, og egentlig ubrukbar kraft, ettersom elektrifiseringen av Norge angivelig skal være et klimatiltak.

Det eneste alternativ myndighetene har dersom Norge skal fullelektrifiseres og vannkrafta til norske husstander skal eksporteres til EU, er å bygge ut enorme mengder ustabil og kostbar vindkraft i Norge, trolig bortimot 100 TWh dersom vi ikke lager hydrogen av vår naturgass. Titusenvis av nye vindturbiner vil dekke hele Norge. Knapt nok en eneste kommune vil unngå å bli rasert, særlig gjelder det kyst- og fjellkommunene. Norge vil kunne bli et sammenhengende tysk-amerikansk vindkraftanlegg.

En slik utvikling må naturligvis stanses. Første ledd i prosessen er å forkaste fullelektrifisering som en politisk målsetting i Norge. Vi trenger ikke å elektrifisere mer enn vi har elektrisk kraft til – uten utbygging av mer vindkraft. Norge befinner seg uendelig langt foran de fleste land i alt som kan kalles klimaarbeid. Stopper vi vindkrafta, vil vi også kunne stoppe mye av den øvrige tvilsomme «moderniseringen» av norsk kraftsektor som planlegges.