«Siddis-ambassade i Oslo»

LEDER: Alle er fra et sted, men statsråder flest er opptatt av å være statsråder for hele landet, ikke bare for Randaberg, Stavanger eller Rogaland, skriver Bjørn G. Sæbø.

I de siste tiårene har Stavanger og regionen på Nord-Jæren på sett og vis hevet seg over den norske nasjonalidretten det er å skylde på Oslo. Vi har vært så høye på petroleumsproduksjon at så lenge Statoil/Equinor og de andre oljeselskapene har hatt hovedkontorer her sammen med Oljedirektoratet, kan for så vidt de i Oslo holde på med sitt. Kampen om veistubber – eller «vegutløysing» som det heter nordover på Vestlandet – har vært under vår verdighet. Økonomien vår har ikke vært like avhengig av skiftende regjeringers politikk. Nå er spillet snudd. Oljå er på vei ut og vi blir mer politikk- enn petroleumsavhengige.


Kan en Stavanger-ambassade i Oslo sette stavangerske og rogalandske saker tydeligere på kartet? Spørsmålet ble reist i Kåkå Kverulantkatedralen onsdag, ganske sikkert inspirert av alt som glipper for tiden. Bergen stiller seg i veien for medisinstudium på UiS, Rogfast er satt på vent, det nye tinghuset, det nye teatret og nybygget til Arkologisk museum er prosjekter som forblir i det blå. Til Aftenbladet sier de to gruppelederne Dag Mossige (Ap) og Sissel Knutsen Hegdal (H) at innsatsen inn mot sentralmakten må økes. LES OGSÅ: Ser mulige Rogfast kutt på opp til fire milliarder.

Dét er neppe noen uenige i, selv om en «ambassade» for Stavanger neppe er veien å gå. Det er ingen automatikk i at en regjering med tre statsråder fra Rogaland skal gi vår region noen fortrinn. Alle er fra et sted, men statsråder flest er opptatt av å være statsråder for hele landet, ikke bare for Randaberg, Stavanger eller Rogaland. Stortingsrepresentant Roy Steffensen (Frp) er nærmest løsningen når han oppfordrer posisjonspolitikerne i Stavanger til å bruke fylkets 14 stortingsrepresentanter som «ambassadører».

Stortingspolitikerne kjenner lokale forhold, de er lettere tilgjengelige enn lobbyister og lokalpolitikere ofte tror – og til enhver tid har en del av representantene innpass hos statsråder. Regional enighet om de viktigste sakene og tett kontakt inn mot Stortinget er bedre enn en «ambassade».