Debatt

Redaktøren beordret lys over byen

BYHISTORIE: Redaktøren, oppvigleren og Venstre-politikeren Oddmund Vik ble Stavangers store lysmester da byen ble elektrifisert. Som målmann og formann i det nye elektrisitetsverkets styre beordret han selvsagt «vert ljos».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Engwall Pahr-Iversen

Også Stavangers byhistorie fra året 1910, inneholder selvsagt både bi- og hovedsetninger. En av de setningene som burde bli presentert med utelukkende med versaler, falt over leppekanten til en redaktør og politiker som fant all mulig grunn til å legge stemmen sin i de sakrale leier og hente sin inspirasjon fra den første Mosebok med atskillig patos. Det skjedde i bystyresalen i Stavanger en novemberkveld i 1910 da byens befolkning for aller første gang skulle bli virkelig opplyst.

I innledningen til den første Moseboken heter det som kjent: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys …»

Det var formannen i det nyetablerte elektrisitetsverkets styre – og dets ubestridte jordfar – Oddmund Vik, som rensket sin strupe med noen kraftige kremt og forkynte for sine medrepresentanter: «Vert ljos!» Og straks ble det i utvalgte deler av Stavanger opplevd hva som skulle ha hendt under jordens skapelse: Et himmelsk lys! Stavanger ble denne kvelden en by hvor det elektriske lys fikk sitt inntog – og hvor alle hjerter gledet seg. Den som ble høyest hyllet, var Oddmund Vik, byens lysmester.

Når Vik ikke holdt seg til ordene i biskopens bibel og sa «bli lys», men beordret «vert ljos», skyldtes det ene og alene at han var målmann på mer enn sin hals. Han holdt seg til det norske folkemålet og sa alltid at han sto støtt på dets grunn.

BYHISTORIE: Kapellfesten som endte med bispedød

Oddmund Vik flyttet til Stavanger i 1888 og ble fort en markant personlighet i bybildet. Han var utdannet lærer, men livnærte seg fra midten av 1870-årene som skribent. Den virksomheten skulle for øvrig komme til å ha sin pris for han. Vik skrev nok mest og lengst i nynorske Fedraneheimen, men han var også en skattet spaltist i Dagbladet.

I august 1885 ble han for eksempel, etter krav fra Bergenske Infanteribrigade, tiltalt for «respektstridigt og udisciplineret forhold». Forbrytelsen hadde han begått på trykk. Anklagen gjaldt nemlig to artikler i Dagbladet som han hadde skrevet. De dreide seg om «Exercerpladsen Tvildemoen på Voss», hvor han slett ikke brukte silkehansker i sin omgang med pennen, men utelukkende knyttnevene.

Han var den gang troppssjef, og tiltalen var i folkelig tale begrunnet med at han skulle ha oppfordret til oppvigleri. Vik ble stilt for krigsrett, som dømte ham til 40 dagers «ensomt fengsel», som det den gang het. I dag ville man vel ha benyttet betegnelsen i «full isolasjon». Vik anket til Høyesterett, som straks stadfestet straffedommen. Straffen ble imidlertid redusert til ti døgn takket være en kongelig resolusjon som ble banket gjennom en uke før julaften i 1886. Det var vel den beste julegaven Vik fikk det året …

I de fleste historier finnes det noen små underfundigheter gjemt, men som før eller siden vil komme for en dag. Vik, som var straffet for oppvigleri, skulle noen tiår senere få sete ved kongens bord som statsråd i Gunnar Knudsens regjering. Hans forsvarer under saken i krigsretten, advokat Christian Michelsen, skulle senere bli statsminister.

Folkemengde samlet utenfor Petrikirken ved Nytorget. 1. mai.
I bakgrunne til venstre ser vi Nytorget 4 , 6, 8, 10, 12A, 12B og 14.

1. maitoget er knyttet til tiden rundt første verdenskrig, rasjonering og dyrtid, med paroler som:
«Ingen eksport før landet er sikret»
«Hillevaag! Vaagn op Du som sover i Hetlands herredsstyre. Vi fordrer Mat for os og vore»
«Solidarisk aktion mod Dyrtiden»
«30 millioner til sundere arbeiderboliger Ingenting til militarismen»

Parolen "Væk med Oddmund" i forgrunnen referer til Oddmund Vik som var ordfører i Stavanger i 1913. 
26. august 1916 ble han tildelt ministerpost med ansvar for proviantering. SNL skriver at: «(..) et arbeidertog i Kristiania hadde som en av sine paroler “Væk med Oddmund”. Hovedankepunktet mot ham var at han fortsatt motsatte seg en mer omfattende rasjonering. (..)19. november 1917 rakte Knudsen ham silkesnoren i Stortinget med disse ordene: “Det er ikke at undres over, at han kan være kommet i motsætningforhold til mange [...] det kan være personlige egenskaper, som kunde været heldigere [...]” Vik søkte straks avskjed, og hans søknad ble innvilget 28. november.» (https://nbl.snl.no/Oddmund_Vik)

Informant: Leif Knudsen

Som provianteringsminister fikk Oddmund Vik folket mot seg. Her bærer 1. mai-toget anti-Vik-plakater.

Grunnen til at Oddmund Vik flyttet til Stavanger, var at han var blitt ansatt som redaktør for den daværende Rogalands Avis (som slett ikke har noe med dagens RA å gjøre). Det varte imidlertid ikke lenge før venstremannen Vik ble såkalt headhuntet av redaktør Alexander Kielland til Stavanger Avis. Da Kielland ble utnevnt til borgermester i Stavanger i 1891, sa han øyeblikkelig takk for seg i Stavanger Avis, og Oddmund Vik overtok redaktørjobben.

Mens Kielland etter hvert kjedet seg på redaktørkontoret og både med og i avisen, nøt Oddmund Vik hver stund som redaktør. Det var den rollen han ville spille, og den jobben skjøttet han åpenbart godt.

BYHISTORIE: Tyfoiden herjet i Sandnes og Høyland

I boken «Stavanger 1814 – 1914» skriver for eksempel den gamle avishistorikeren I. Mossige Grude: «Under Oddmund Viks ledelse blev Stavanger Avis et moderne dagblad med stor politisk anseelse og indflydelse. Dets indsats i disse aars raske utvikling paa saa mange av samfundslivets omraader maa tillægges stor betydning. Efter datidens forhold hadde bladet en betydelig læsekreds, særlig var det meget utbredt paa landsbygden, hvor det i enkelte distrikter var saa at si eneraadede.»

Bladmannen Theodor Dahl jobbet sammen med Oddmund Vik i Stavanger Avis. Han har fortalt sine minner fra møtene med den spesielle redaktøren som hadde som et av sine ytre kjennetegn en bredbremmet, svær, svart hatt, som på folkemunne bare ble kalt for en «vinstrehatt». Som Dahl sa: «Den gang bar nesten alle målfolk brede, svarte hatter. Jeg vet ikke hvorfor. De kom stigende inn i Stavanger Avis med disse tunge brede hattene som lå som svarte himler over skikkelsene. De bar liksom hver sin himmel med seg på ferden.»
For Theodor Dahl var Stavanger Avis som en «vegkross for folk som ferdedes langs de politiske veger». Den var samlingsstedet for alle som stod oppe i striden for en eller annen stor idé. Alle søkte de tydeligvis hjelp hos Oddmund Vik. De ønsket å høre «kva Vik meinte».

På mange måter gjorde nok Oddmund Vik et sterkt inntrykk på Theodor Dahl. Noe kan selvsagt skyldes at Vik også var en sterkt interessert skolemann og folkeoppdrager. Dahl, som savnet formell skolegang sterkt, visste vel at det var Vik som sto bak stipendordningen som ga alle barn adgang til å komme på middelskolen. Flid, framgang og god oppførsel var betingelsen for å komme i betraktning for et skolestipend.

Stavanger Avis var åpenbart en dårlig skole i journalistikk. Manuskripter og aviser lå som et berg på Viks skrivebord. Og når Vik kom i redaksjonen, grov han seg et lite hål i berget og ropte til Dahl: «Lat meg få ein blyant så eg kan gå laust!»

Hvis det kom en mann med en nyhet, var Oddmund Vik ikke det ringeste interessert. Kom der imidlertid en kar som snakket om ei skolestove eller om 16 meter vei et eller annet sted i Ryfylke, ble Vik til gjengjeld gjerne sittende med mannen i timevis for å diskutere og drøfte både det ene, men mest alt det andre.

Oddmund Vik hadde tydeligvis en stor arbeidskapasitet. I tillegg til avisarbeidet og et omfattende politisk og samfunnsengasjement, skrev han i løpet av sine første år i Stavanger en omfattende biografi om fiolinisten Ole Bull. Det var en mann han beundret, og et stort portrett av Ole Bull hadde også fått en hedersplass i Viks hjem. De to hadde hatt nær kontakt i Bergen, og da Bull en gang hadde hatt sine spesielle problemer med politiet, var det Vik som sto fram for ham.

Han skrev for eksempel: «Han vart då og meld, fyrdi han hadde røykt sigar på gata, og det var ulovlegt å røykja der, utan ein hadde pipa med lok. So kom han fyr retten. Både domar og lagrett var gamle vener og skulekammeratar, og det gjekk godvore til. Då han vel var komen inn, baud han høvisk karane sigar. Dei takka, men skulde ikkje hava. Ja, han laut hava seg ein han, kor som var, sagde han, for han hadde ikkje havt stunder til å røykja sin vanlege morgonsigar. Og røykte gjorde han. Det kom no fram at han var skuldad for «røyking på ein frie plass», og det var berre i «gaturne» det var forbodet. So vart han frikjend.»

Byttet avisen med stortings-benken

Oddmund Vik byttet i 1908 ut redaktørstolen i Stavanger Avis med stortingsbenken. I alle år i byen hadde han vært som en tordenskjoldsk soldat i det lokalpolitiske liv i Stavanger – han gikk igjen og igjen i komité etter komité – og han likte seg også svært godt i stortingsmiljøet. Han likte å være sammen med folk, og folk likte å være sammen med han.

Oddmund Vik ble meget brukt som folketaler. På sine syttende-maitalerstoler kunne han virkelig skape fedrelandskjærlighet blant tilhørerne. Han skal ha hatt ordet i sin makt, men var aldri sett på som noen orator. Han var ikke direkte spirituell, mer doserende og belærende, men somme tider kunne det gå «en tennende kraft i ordene hans», som Theodor Dahl formulerte seg.

BYHISTORIE: Aldri har Stavanger-avisene hatt så mange dødsannonser

Oddmund Vik fulgte på flere felter i fotefarene til Alexander L. Kielland. Ikke bare overtok han redaktørstolen i Stavanger Avis, men han overtok også embetet som amtmann i Romsdal. Fra 1914 og fram til 1928 var han amtmann/fylkesmann, bare avbrutt av en liten periode som statsråd.

Hans regjeringskarriere ble kort – og kanskje mest vond. I historiens bok er det notert at da Gunnar Knudsen dannet sin annen regjering 1913, ble Vik foreslått som medlem, men Knudsen motsatte seg dette. Da forsyningssituasjonen forverret seg som følge av krigen, ble Vik ikke desto mindre 28. juli 1916 utnevnt til statsråd og 26. august samme år til sjef for det nye provianteringsdepartementet.

Viks innsats som provianteringsminister er blitt forskjellig vurdert. Vanskene han møtte, var formidable; prisstigning og matmangel førte til store demonstrasjoner, og et arbeidertog i Kristiania hadde som en av sine paroler «Væk med Oddmund». Hovedankepunktet mot ham var at han fortsatt motsatte seg en mer omfattende rasjonering. Dette ville nemlig, hevdet han, bare føre til at «heile folket vart jamnsvoltne»; den eneste form for rasjonering som passet for det norske folk, var ifølge ham «magamålet».

Den 19. november 1917 rakte Knudsen ham silkesnoren i Stortinget med disse ordene: «Det er ikke at undres over, at han kan være kommet i motsætningforhold til mange. Det kan være personlige egenskaper, som kunde været heldigere.» Vik søkte straks avskjed, og hans søknad ble innvilget 28. november, og han dro straks tilbake til Molde.

BYHISTORIE: Hva har Stavanger til felles med Portland i Oregon

Mer fra: Debatt