Koronapandemien setter alle deler av samfunnet på tøffe prøver. Balansegangen mellom tiltak mot smitten og inngripen i personlig frihet er hårfin, og helseminister Bent Høie (H) understreket også i Dagsnytt 18 mandag de klare grensene for hvor langt myndighetene kan og vil gå. Regjeringens forslag til forskrift om portforbud setter diskusjonen om inngripende tiltak ytterst på spissen.
LES OGSÅ: Portforbud hører ikke hjemme i et liberalt demokrati.
Diskusjonen om høringssvaret i Stavanger kommunestyre mandag viste en rekke prinsipielt tenkende lokalpolitikere. Dessverre falt de ned på feil side, selv om det endelige vedtaket inneholder mange forbehold. Kun hvis det er «tvingende nødvendig», hvis «alle andre tiltak er prøvd først» og helse- og omsorgstjenesten er i ferd med å kollapse – først da mener flertallet bestående av Ap- og Høyre-politikere at et portforbud kan forsvares.
LES OGSÅ: Her skal Sandnes massevaksinere innbyggerne.
Forbeholdene er så mange og omfattende at det går an å spørre seg om ikke smittevernlovens paragraf 4–1 allerede dekker behovet for strenge tiltak gjennomført av kommunene. Som den uavhengige representanten Christian Wedler ganske riktig har påpekt, kan uenighet mellom kommunene i et felles bo- og arbeidsmarked – som for eksempel Nord-Jæren – skape problemer. Likevel; den viktigste innvendingen mot portforbud – som i forslaget knyttes til koronapandemien – ligger i forholdsmessighet og prinsipper.
I langstrakte og grisgrendte Norge vil det være kommuner der det knapt er smitte, og der et nasjonalt portforbud vil være feil på alle måter. Viktigst er likevel den prinsipielle glideflukten vekk fra prinsippene i Grunnloven og Menneskerettighetserklæringen. En regel om portforbud vil være for sikkerhets skyld, og jurister blant annet ved UiT har pekt på faren for at terskelen senkes for å bruke et så strengt tiltak ved en senere anledning under andre forhold.