Nyheter

Potetprest ga navn til Våland-gate

BYHISTORIE: Stundom dukker det opp forunderlige forespørsler i mailboksen, som denne: Hva skal til for at man skal få en gate oppkalt etter seg? Som for eksempel A. Buddes vei på Våland. Nå aner ikke jeg om spørreren er ute etter oppskriften på evig liv i gatenavnregisteret.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen, tidligere redaktør i RA. 

I hvert fall finnes det noen felles faktorer for de medmennesker som har etterlatt seg minnesmerker i form av gatenavnsskilt.

At skomakere bør holde seg til sin lest, har det gjennom generasjonene hersket en relativt samstemt enighet om, både blant leg og lærd, så vel i ulike lag som i laug. Det finnes imidlertid et helt utmerket eksempel fra Sandnes på at å bytte beitemark, kan gi ganske uventede gevinster i yrkessammenheng. Hadde den relativt nyutklekkede prestemannen Jan Adolph Budde utelukkende holdt seg til sin prekestol på midten av 1800-tallet, er det vel heller tvilsomt om Rogaland allerede den gang hadde kunnet framstå som et foregangsfylke innenfor jordbruksutdanningen.

Den teologiske kandidaten som etter hvert også skaffet seg atskillige kunnskaper om andre tresorter enn kunnskapens, skulle senere komme til å sette større spor etter seg på jæråkrene enn han gjorde i sin Herres vingård. Om ikke Budde kunne kalles for en potetprest, var han i hvert fall en ihuga nydyrker. Prestegårdens utmark ble utsatt for datidens ploger både seint og tidlig. Søndagene holdt han imidlertid hellig. Da preket han lenge om betydningen av å holde også sin jord i akt og ære – og ikke bare vokte sin hjord.
 
Etter at en høytidelig amtsoppnevnt kommisjon hadde valfartet rundt om i Stavanger amt i 1844 for å finne en høvelig gård som kunne brukes til en jordbruksskole, ble det omsider trukket to konklusjoner som skulle få historisk betydning. Den ene beslutningen som kommisjonen fattet enstemmig, var at den planlagte skolen skulle få et gammelt gårdsbruk på Austrått som sitt sted å være. Den andre var at den preste- og landbruksutdannede Jan Adolph Budde skulle bli tilbudt posten som bestyrer på skolen. Da var Budde nettopp fylt 33 år gammel, og hadde forlovet seg med den 23 år gamle Berte Karine Lindbom fra Avaldsnes. De to giftet seg et par etter at skolen var etablert og skulle senere få to barn, en gutt og ei jente. Fru Berte Karine døde for øvrig bare 29 år gammel, men bestyrer Budde forble enkemann til han døde i 1906, 95 år gammel.

Det heter i landbrukskommisjonens oppsummerende rapport etter befaringen i amtet: «Samme aar antoges Budde som bestyrer av Landbrugsskolen som saadan mot at nyde en aarlig løn af 400 spesiedaler samt 3000 spesiedaler som laan, rentefrit i de første fem aar, til indkjøb af en gaard som skulde være bestyrerens eiendom, men hvor landbrugsskolen skulle holdes».

Budde sa imidlertid ikke umiddelbart takk og amen til tilbudet. Han krevde at han først skulle få gjøre en studietur til Skottland for å granske jordbruket der. Fra Buddes side var en slik studietur en absolutt forutsetning for at han skulle reflektere på tilbudet om å innta en plass bak kateteret ved landbruksskolen. Jens Adolph Budde hadde tidligere reist både til England, Frankrike, Tyskland og Danmark for å studere jordbruksspørsmål, og han var hellig overbevist om at det var meget å lære fra utlandets erfaringer. Skulle norsk jordbruk kunne utvikles, måtte det hentes impulser utenfra, mente Budde, som også påpekte at det man lærte på bortebane, alltid måtte tilpasses forholdene på hjemmebane.

Kommisjonen hadde ingen problemer med å innvilge Jens Adolph Budde hans skotske studietur. Den antok at det ville være vel anvendte penger. Budde var dessuten kjent for å være en sparsommelig sjel som snudde flere ganger på skillingen. Også slik sett ville han passe pent inn i et skotsk landskap.

Da skolen startet med syv elever året etter, i 1845, var det ikke store plassen elevene hadde å jobbe med og på. Den dyrkede marka var ikke på mer en 16 dekar samtidig som husene var for små og få til at elevene kunne overnatte på skolen. Tre år senere sto imidlertid det som ble omtalt som et «støbehus af vakkert udseende», klar til bruk på eiendommen. Dette bygget ble kalt for hovedhuset på gården, og det skulle også tjene som internat for elever og lærer – i tillegg til familien Budde. Det er liten tvil om at dette «støbehuset» var fylkets aller første murbygning. Det var reist ved hjelp av stein, kalk og leire.

Nå skulle ikke skolene bare lære elevene landbruk, men også utvikle deres «sjelelige og menneskelige kvaliteter». Det het i det første punktet i J. A. Buddes «Bemærkninger i Anledning af, en ved Finansdepartementet bevirket Commissions Betænkning, om et Central-Agerdyrkningsseminariums Oprettelse»: «Læreren bør have for øie at fremme elevernes intellektuelle og moralske udvikling, saaledes i alminnelighed begynde undervisningen med sang eller bøn. Han bør fremme deres generelle udvikling i naturvidenskapelig retning ligesom han bør bibringe dem øvelse i haandgreb, praxis og arbeide saa eleverne kunde udgaae fra anstalten, ikke alene med kjendskab til visse kundskaber og ervervsgrene, men med en af disse kundskaber befrugtet og dannet aand».

Landbruksskolebestyrer Budde var heller ikke fremmed for det som i dag ville bli omtalt som «elevenes medinnflytelse på egen arbeids- og læresituasjon». I hans omfattende opplegg for skolen, var det sterkt poengtert: «Eleverne haver hver sin uge, i hvilken de ere behjælpelige med bestyrelsen af gaarden, foreslaae hvad der bør arbeides med og hvorledes arbeidet skal fordeles. De skal angive tiden til arbeide og hvile, have forretningerne i fjøs, stald og laave, føre oppsyn med at redskaberne ere til stede og i orden. De skal føre journalen over de daglig foretagne arbeider, daglønnerne, veierlig og dets indflydelse paa aarsvexten, deltage i at udele arbeidet og være behjælpelig med hva der kan forefalde inde …»

Etter vel 30 år dynamisk drift av jordbruksskolen, sa Budde opp kontrakten med fylket om være styrer for skolen. Han overtok deretter hele driften i egen regi. Skoleopplegget hans ble vel kanskje for hardt både for han og elevene, og det var ikke bare hurra-rop som fulgte Buddes bestemmelse om å lære ungdommen et «moderne jordbrukshold». Tvert om var det mange som ikke bare hvisket i krokene, men som skrek ut at Budde og hans landbruksfilosofi, var besværlig å forholde seg til.

Om den innsatsen som Jens Adolph Budde gjorde for landbruksopplæringen i fylket, heter det blant atskillig annet i en analyserende artikkel i Store Norske Leksikon: «I undervisning og rettleiing utmerkte han seg ved sterk praktisk målsetjing med vekt på driftsøkonomien. Dette blei synleggjort ved at det vesle bruket på Austrått blei arbeidd fram til ein storgard. Dette kan stå som «idealtypen» av den revolusjonen som skjedde i jordbruket i amtet, serleg på Jæren. Utviding av det dyrka arealet blei kombinert med nye produksjonar og ny teknologi. Men det var store geografiske motsetnader, og motstanden kom serleg frå dei andre delane av amtet. Opplegget til Budde var retta inn mot dei større bruka, serleg det jærske jordbruket. Då Budde sa frå seg skulen 1876, blei den nye skulen lagt til Nedstrand i Ryfylke».

LES OGSÅ: Dårlig luftkvalitet i Stavanger

Ble banksjef og ordfører i Høyland

Etter tiden som skolebestyrer, markerte Budde seg på andre felter i samfunnet. Han var i en årrekke sjef i Høyland Sparebank. I en fem års periode, omkring midten 1800-tallet, var han også ordfører i Høyland og derfor også fast medlem av Amtstinget hvor han ikke unnlot å markere seg. Han var et aktiv og hørbar tingmann som engasjerte seg i både smått og stort – og ikke bare i saker som kunne rubriseres som «landbrukspolitikk».

Fra sitt politiske og samfunnsmessige engasjement, er han kjent for mange og rammende utsagn. Han snakket gjerne i titler. Han sa ofte at det var to ting som folk flest fremfor alt måtte sørge for å oppnå: «det ene var at blive salige, og det andre aa faa mad».Selv var han i sin politiske virke, også kjent for to andre holdninger. Den ene dreide seg om hans umåtelige sparsommelighet – «han var bekjendt som en av de største sparemænd som har optraadt i Stavanger amt». Den andre punktet handlet om hans tilsynelatende ustoppelige og ustanselige kamp for det som han hadde aller mest kjært i livet  – nemlig «alt hva der kunde bidrage til landbrugets fremme».

I et avisintervju, besvarte Budde spørsmål – «Hvorfor blev De landmand» –  på følgende måte: «Det ar nu ogsaa en skjæbnens tilskikkelse.  Jeg skulde blive prest og tog mine eksamener.  Saa vilde jeg forsøke aa blive jurist, men det varede ikke længe.  De juristgreierne var noget filledom, og jeg sluttede straks.  Jeg tenkte ogsaa saa smaat paa at blive doktor – gikk paa forelesninger, var med paa hospitaler osv, men blev kjed av det der.  Og da gikk jeg et par aar i Kristiania og morede meg, mest sammen ed den danske maler Flintoe» – og legger til etter at kom på skolen:

«Skolen mødte megen motstand og mistro. Jeg begynte saaledes at bruge jernploge. Det var meningsløst, sagde folk, thi en træplog var da meget lettere. Da jeg også begyndte aa grave grøfter i bakkerne, da troede folk, at jeg nærmest var gal».

J. A. Budde var åpenbart åndsfrisk til det siste. Han døde 1. oktober i 1906, 95 år gammel, og det var gamle prost Ottesen som sto for begravelse fra en fullsatt Høilands kirke.

Etter seremonien het det i en av avisene: «Kisten blev baaret af avdødes elever, hvorav mange nu er gamle, graahaarede mænd. Provst Ottesen forretted jordpaakastelsen. Og saa ringet de gamle klokker i Høilands kirke sidste gang for ham, som saa ofte har lyttet til deres kalden og fulgt den…»

Mer fra: Nyheter