Siden 1647 har Posten vært en av livsnervene i Norge. Forutsetningen for å bygge en stat og et samfunn der innbyggerne kan samtale om alt mellom romanse og begravelse, inngå avtaler og bruke rettssystemet, er at posten skal fram. Postvesenets rolle har ikke minst fått søkelyset på seg i det amerikanske presidentvalget, der Donald Trump gjorde sitt for å bygge ned US Postal på forhånd slik at det ble vanskeligere å poststemme. I Norge bygges Posten også ned, men av andre grunner enn de trumpske. Spørsmålet er hvor fort nedbyggingen skal skje.
LES OGSÅ: Selvfølgelig bekymrer de seg.
Om snaut to år stenger Stavangers siste postkontor dørene for godt – i Sandnes er det over og ut i mai 2022. Det er ikke et poeng å ønske seg tilbake til de dager da Posten fylte hele bygningen øverst i Haakon VIIs gate. Kommunikasjonen er for lengst digitalisert over på mail, SMS, samtaleprogrammer og videomøter, og regninger pr brev er blitt en gebyrbelagt ekstratjeneste. Samtidig er mottak av pakker blitt stor butikk. Netthandelen er firedoblet på ti år, og i 2018 kjøpte nordmenn for snaut 50 milliarder kroner i nettbutikkene. Koronahandleåret 2020 kommer selvsagt til å gi enda større vekst.
Løsningene med post i butikk og pakkeautomater som den i Hillevåg gjør overgangen enklere, samtidig som det er mange digitaliseringsofre. På de nedleggingstruede postkontorene er det mange ansatte som ikke rekker AFP-alder før jobbene deres legges ned, og her har Posten et soleklart arbeidsgiveransvar. Dagens postkontoransatte som gjerne har jobbet i yrket i 30–40 år, men er for unge for pensjon, må få beholde stillinger innenfor det omfattende postsystemet. Posten har et omstillingsprogram, og forventningen er at ansatte tas vare på fram til pensjonsalder. Den andre siden av saken er Postens hastverk. Det er fremdeles en generasjon eldre kunder som er ikke-digitale, og som kunne trengt Postens trygge rammer for å sende og motta brev og pakker.