Skrevet av: Øyvind Larsen, Ålgård
Det nærmer seg valg. Partiene begynner å fortelle oss om gamle og nye politiske ideer. Flere av mine egne politiske meninger stemmer dessverre helst bare med Frp, men jeg vil nok ikke stemme på det partiet. Frps og Høyres overdrevne ønske om både sentralisering og privatisering overalt i samfunnet er ikke bra. Særlig er jeg imot det som har skjedd både med Statoil/Equinor, Vegvesenet/Mesta/Nye veier og flere andre eksempler. Den overdrevne sammenslåingen av både kommuner og fylker virker lite grundig planlagt.
På tross av at millioner av mennesker har det uakseptabelt rundt på kloden, så verken kan eller bør Norge ta imot mange tusen flyktninger, og i særlig grad ikke «økonomiske flyktninger». Vi har i et lite land som Norge ikke kapasitet til å integrere de mengdene personer, og slett ikke de som har etter våre krav en religion som bryter norsk lov. Resultatet av en overdreven innvandring vil overbelaste samfunnet og ikke minst et underbemannet norsk politi. Norge med cirka 5 millioner verken kan eller må «redde verden», men vi kan fortsette å bidra etter egen evne.
Både i Moria-leiren og flere andre steder er det ikke først og fremst mennesker som flykter fra krig og vold, men fra kummerlige livsforhold, eller fra eneveldige diktatorer. For i det hele tatt å greie komme til Moria-leiren har disse flyktningene brukt for dem betydelige beløp som i flyktningers målestokk ikke er fattige mennesker.
Et land som Norge med bare cirka 5 millioner innbyggere verken kan eller må fylle landet så store antall innvandrere. Både at millioner internasjonalt flykter fra krig og syke diktatorer, og at noen ønsker en bedre levestandard, er en sak først og fremst for FN å løse. Norge er med i FN, og alle typer flyktninger hjelpes best og mest effektivt i internasjonalt samarbeid. Det finnes i tillegg flere frivillige organisasjoner som Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Leger uten grenser m. fl. Disse – som vil gjøre sin innsats, må sjølsagt få gjøre dette, og gjerne med frivillig hjelp, men ikke med enorme utbetalinger fra statens midler. Det må heller fokuseres på der de ulike typer flyktninger bor, og dersom landet styres av despoter og syke diktatorer, så må internasjonalt samarbeid stoppe disse.
Vi har et akseptabelt skattesystem i Norge der vi betaler skatt etter evne. men – vi har en mengde avgifter, der noen av disse avgiftene er nødvendige for at kommuner, fylker og stat skal makte sine ytelser overfor innbyggerne, og det blir feil å kalle denne «ekstraskatten» for en avgift. Imidlertid er flere av disse avgiftene svært urettferdige. To avgifter kommer i et spesielt forhold, eiendomsavgift (kalt for «skatt») og bomavgift for å kunne transportere oss sjøl med eget kjøretøy.
Helt siden 2. verdenskrig, da bare hver fjerde familie hadde en bil, så har offentlig biltilsyn godkjent tusener av kjøretøyer, altfor mange i forhold til de kilometer vei landet hadde og har bygget, pluss ikke minst arealer til å parkere disse kjøretøyene som nå fyller en stor del av kommunale veier rundt i landet som parkeringsplass.
Så fant etter hvert våre svake (etter min mening) politikere ut at verken veibygging eller veivedlikehold kunne storting og regjering makte å finansiere ut av statens vanlige inntekter via skatt og annet på tross av at Norge er omtrent det landet på kloden med størst bank/aksje-beholdning per innbygger.
Disse to nevnte ekstraskattinnkrevingene blir så i praksis ei straff særlig for vanlige lønnsmottakere med tarifflønn, mens de relativt mange med millionlønninger blir i praksis omtrent uberørt av denne ekstrabeskatningen. I enkelte tettbygde strøk får mange en tilleggskostnad på flere titusener i transportutgifter fra og til arbeid og ellers, og en enke eller enkemann med lav pensjon må selge huset og/eller hytta på grunn av eiendomsskatten som de aller fleste kommuner har innført.
I de siste 100 år har Norge vært velsignet med sin utbygde vannkraft fra fosser der noen av dem, delvis med oppdemninger, er nyttet til produksjon av store mengder elektrisk kraft, så store mengder at vi er en stor leverandør av aluminium med råstoff fra Sør-Amerika.
Svært få land i verden har maktet å ha en så rein energiproduksjon av gjenvinnbar kraft som ikke forurenser med fossile utslipp. Også jernbanen i Sør-Norge drives av elektrisitet, sjøl om denne jernbanen burde for lengst vært utstyrt til å ta størsteparten av langtransportert gods. Norge har økonomi til å forlenge jernbanen og modernisere denne overalt helt til Norges nordlige ende – Kirkenes.
Dermed kunne tusener av forurensende lastebiler fjernes fra veiene. Vårt storting vedtok så tidlig som i begynnelsen av 70-tallet at dette skulle skje, at langtransportert gods skulle «snarest» over fra vei til jernbane og/eller båt. Men – de samme politikerne har etterpå, gjennom hele 50 år! – sørget for at det stikk motsatte har skjedd.
I stedet for å legge opp til ovenfor nevnte jernbanesatsing, og eventuelt videreutvikling av vannkraften, så har våre stortingsmedlemmer og skiftende regjeringer gitt utenlandske profitører anledning til å skjemme ut norsk natur med tusener av fullstendig meningsløse vindmøller. Et hovedargument for dette skal ifølge politikere være at en mulig framtidig utbygging av cirka 50 terrawatt fra vindkraft skal bidra til at klodens forbruk – som er cirka 200.000 terrawatt fra fossilt drivstoff som olje og gass – skal kunne reduseres? En slik argumentasjon er en grov undervurdering av velgere. Norge har intet behov for vindkraft, og et bidrag til Europa fra vindkraften blir som musen som pisser i havet for å heve havnivået.
Andre argumenter mot vindmøllene er at det gir omtrent null inntekter til Norge og heller ikke arbeidsplasser, sjøl om begge deler er lovet som agn for å gi konsesjon, en konsesjon som så er overskredet med minst 50 meter høyere vindmøller enn konsesjons-tillatelsen tilsa. Bygging av flere «vindmølleparker» må stoppes.
Som allsidig lærer gjennom et kvart århundre har jeg opplevd skolereformer igangsatt av flere undervisningsministre. En av disse reformene, Reform 94, laget en nærmest revolusjon i skolen, i mitt tilfelle en negativ revolusjon. Over 100 grunnkurs i videregående skole ble erstattet av 13, og dette ble gjort med en slik fart og sviktende planlegging, at detaljer i virkninger ble oversett. Jeg havnet etter en personlig klage til Klagenemnda for likestilling foran åtte advokater som utgjorde nemnda.
Min klage var at Reform 94 fjernet i praksis jentene fra mitt fag i skolen – transport- og logistikkfaget – og dermed utgjorde i praksis et brudd på likestillingsloven. De åtte advokatene i klagenemnda kom til følgende resultat og uttalelse: «Klageren har rett, jentene blir forskjellsbehandlet, men ikke på en urimelig måte».
Kort fortalt var begrunnelsen fra advokatnemnda at siden transportfaget etter fjerningen av 100 grunnkurs, som var tillatt som «inngangsport» til transportfag, så kunne jentene etter forandringen søke fra grunnkurs almenne fag. Men grunnkurs almenne fag er et fag som normalt ingen starter på for å gå en vei videre til yrkesfag. Derfor forsvant en jenteandel på cirka 30 % fra før Reform 94. Etter noen år innså man idiotiet og laget helt nye grunnkurs, blant annet faget «Service og samferdsel».
Hva mener jeg så at politikere bør engasjere seg i vedrørende norsk skole? Jo, de skal bare gi den økonomiske rammen for drift av grunnskole, videregående skole og høyskoler/universiteter. Detaljene hvordan undervisning skal organiseres må fagfolk ta seg av, altså lærere og professorer, heller ikke byråkrater i Utdanningsdepartementet. Dersom man så mener at kompetansen ikke holder mål hos disse, så må disse yrkene rekrutteres av de aller beste. Da må blant annet en radikal lønnsheving til, pluss at politikere uten undervisningserfaring er tilbakeholdne med sin meningsløse detaljstyring av et fag de ikke behersker. Gjennomsnittspolitikeren er ikke kvalifisert til å detaljstyre et så krevende fag som undervisning.