Det går som regel ikke mange måneder mellom hver gang politikerlønninger debatteres etter nye avsløringer om godtgjørelser. Tidligere fiskeriminister Geir Inge Isaksen søkte om 120.000 kroner i etterlønn da han gikk direkte fra ordfører til jobb som statssekretær, og måtte tilbakebetale beløpet siden en slik avtale var lovstridig.
Eks-Frp-politiker og kommentator Trond Birkedal greier forhåpentligvis å sette fart på en nødvendig debatt om lokale politikerlønninger gjennom sin spalte i Aftenbladet, der han har gjort en solid journalistisk jobb og avdekket at FNB-politikeren Frode Myrhol har en årslønn på 1.841.808 så sant han stiller på alle møter i 2020.
Det er ingenting ulovlig ved Myrhols godgjørelser – som er så høy som den er fordi FNB-toppen er gruppeleder i kommunestyret, fylkestinget og sitter med det tunge vervet som leder i utvalg for by- og samfunnsutvikling. Myrhols avlønning kan forklares med at sunnmøringen leder et nystartet parti som ikke har flust av politikere å sette inn i tunge verv, men at en lokal- og fylkespolitiker tjener 100.000 kroner mer enn statsministeren og en halv million mer enn Stavangers-ordfører, henger ikke på greip.
Til Aftenbladet uttaler eksvaraordfører Bjørg Tysdal Moe (KrF) at det ikke er satt noen grense for hvor mange verv en enkeltpolitiker kan ha, og opphopningen av verv er selve problemet. Ikke til forkleinelse for hardtarbeidende Myrhol – som alltid er godt forberedt – men nettopp denne avsløringen bør være anledningen til å ta generaloppgjøret med gode politikerlønninger.
Mange lønnede verv på én person, som Myrhol ikke er alene om, kan være til hinder for rekrutteringen av nye politiske talenter. De politiske verv-jegerne som er lokal- og fylkespolitisk engasjerte om hverandre, kan også tenke at det er så lønnsomt å bli gjenvalgt at pengene og ikke politikken som blir motivet. Totalsummen er at tilliten til politikere som fjerner seg fra velgernes lønnsnivå, svekkes.