Polariseringen av Polen

LEDER: Landets historiske traumer har dessverre gjort det lett for ledere av Dudas type å spille på nasjonalisme og reaksjonære strenger, skriver Bjørn G. Sæbø.

Gjenvalget av president Andrzej Duda bekrefter at Polen går i feil retning – vekk fra det liberale demokratiet av vesteuropeisk modell. Dudas 51,21 prosent av stemmene mot de 48,79 prosentene som stemte på den liberale utfordreren Rafal Trzakowski, bekrefter splittelsen av Polen og det som ser ut til å bli en ny splittelse mellom liberale demokratier og illiberale autokratier.

For siddiser og rogalendinger har Polen en spesiell plass i sinn og hjerter. Framveksten av den demokratisk orienterte fagbevegelsen Solidaritet i Gdansk på 1980-tallet og hjelpesendingene til Elblag, skapte bånd til Polen mange år før arbeidsinnvandringen tok til i 2007. Det polske sivilsamfunnet – ikke minst representert ved den katolske kirken – lot seg ikke knekke til tross for de ekstreme lidelsene Polen ble påført av Nazi-Tyskland og deretter Sovjetunionen. Landets historiske traumer har dessverre gjort det lett for ledere av Dudas type å spille på nasjonalisme og reaksjonære strenger.

LES OGSÅ: Polens valgkommisjon: Andrzej Duda vant valget

Andrzej Dudas og Lov og rettferd-partiets (PiS) manøvre er dessverre inspirert av handlingene til statsminister Viktor Orbán og hans nasjonalkonservative Fidesz (ungarsk borgerforbund). De illiberale lederne misbruker makten sin til å styre domstolene, arbeidsforholdene for ikke-statlige organisasjoner – som støttes av Norge – blir forverret. Og ikke minst angripes de uavhengige mediene. Polariseringen av Polen har ført til at den statlige kringkasteren er tro mot regimet, mens uavhengige medier angripes. Medier med utenlandsk eierskap trues med «repolonisering».

Trine Skei Grande (V) og Michael Tetzschner (H) advarer klokelig mot Kinas diktatoriske utvikling. Det gjør de rett i, men oppmerksomheten må også rettes mot den farlige utviklingen i et land mye nærmere vår egen dørstokk.