Av Engwall Pahr-Iversen
Det var dikteren Per Sivle som i noen år hadde slått seg ned i Stavanger. For et par generasjoner folkeskolebarn, er han formodentlig mest kjent for fortellingen «Berre ein hund» som i hvert fall min utmerkede folkeskolelærer Barkve, jevnlig leste med atskillig «eldhug».
Under den store gatenavnsdebatten i bystyrets julemøte i 1947 fikk poeten sin egen gate. Vei nummer 605 fikk navnet Per Sivles vei. Gatenavnkomiteen hadde foreslått Sivles vei, men bystyret ville altså ha med også fornavnet. Opptil flere gatenavn fikk endret stavemåten i det møtet. Som det ble sagt: «Vi skulle endret stavemåten på en del gatenavn, men så kom krigen …»
Per Sivle hadde egentlig ikke noe eget sted å bo i Stavanger-perioden, men søkte jevnlig sitt nattely i en alkove hjemme hos redaktør Ommund Vik i Stavanger Avis og hans kone Dorthea. Det var helst hun som tok seg av den temmelig tørste dikteren som nærmest ble som en slags familiær, tobenet huskatt i Viks hjem.
Dorthea Vik skildret i et avisintervju Per Sivle på denne måten: «Han drev omkring i byen og lydde. Lommene hans var fulle av papirlapper. Han fikk brått en intuisjon, og så rablet han ned på lapper og puttet i lommene for å bevare de lykkelige ordene som kom farende. Han var glad i barn. På trappa i Kleivå satt han og fortalte eventyr. Midt på dagen. Og barna flokket seg ikring ham. Han fortalte så de satt og sto årvåkne og hørte på den løgne mannen med skjegg og briller. Eventyrene laget han mens han fortalte. Det gjorde han titt, og fikk dem fengslede. Og han var oppløst i fjåghet og godlynne», fortalte fru Dorthea Vik.
Det var ikke uvanlig at Per Sivle ble grepet av inspirasjonens kraft mens han fortalte. Den ene tanken fulgte gjerne etter alle de andre. Sammen ble de til en fortelling som stundom ble borte med vinden. Det var ikke alltid han husket dem dagen derpå. Noen av fortellingene fikk imidlertid en fast plass i hans huskestue. Et av hans mest kjente dikt, «Tord Foleson», skal ha blitt unnfanget på et slikt improvisert vis. En artikkel i Norsk Kommunistblad gir oppskriften for diktverket:
«En kveld satt der nogen kamerater paa et hotell og svinget begrene. Samtalen kom inn paa historiske emner, blandt annet blev Stiklestadslaget og Tord Foleson omtalt. Per Sivle som var en av deltakerne i selskapet, blev plutselig aldeles stille. Han var ikke med lenger. Man kunde se han likesom befant sig i en annen verden. Plutselig tok han hatten sin og gikk uten et ord. Man kjente ham og lot som ingenting. Man skjønte, at nu vilde et dikt bli født. Det blev det ogsaa. Det var det prektige dikt Tord Foleson. Per gikk frem og tilbake midt i gaten som han ofte hadde for skikk, og nu formet diktet sig, vers for vers; han prentet dem inn i sin hukommelse efter hvert. Det siste fikk han først form paa, da han gikk opover trappene hjemme, fortalte han senere. Saa satte han sig og skrev sangen ned».
Åpenbart var det at Per Sivles sinn og sjel jevnlig var oppløst i atskillig annet enn «fjåghet og godlynne». De ble nok helst oppløst i alkohol. Selv mente han at hans umåtelige alkoholtørst og -forbruk måtte skyldes at han alltid hadde vært plaget av sterke smerter i hode og nakke. For å lindre smertene, hadde han allerede i ung alder fått morfin som medisin. For å unngå at han skulle bli avhengig, byttet hans medisinmenn etter hvert, og morfinen ut med portvin. Det ble å erstatte et onde med et annet. Per Sivle unngikk å bli morfinist, men utviklet i stedet en alkoholisme som etter hvert krevde langt flere flytende gjærvæsker enn portvin for å la seg tilfredsstille.
I drøye to år var det at Per Sivle ble en temmelig fast bidragsyter til Oddmund Viks Stavanger Avis. Sivle skrev stadig dikt i avisen, og arrangerte også offentlige opplesningskvelder med egne dikt. Det var alltid fulle hus og stormende begeistring for oppleseren. Han hadde et godt tak på sitt publikum. At Sivle alltid valgte Totalen som arena for sine opplesningskvelder, skyldtes nok vennskapet med Oddmund Vik. Det var ellers ikke forening som sto han nær.
Det var også på denne tiden at Per Sivle – mens han hadde bastant beskyttelse under Oddmund Viks store, svarte redaktørhatt − fikk i oppdrag å skrive en prolog, i hvert fall et hyllestdikt, til feiringen av Aalgaards Uldvarefabrikker 25-årsjubileum i august 1895. Det var fabrikkeieren Ole Nielssen som selv bestilte diktet. Per Sivle var ellers vel kjent med å skrive på oppdrag. I Norges Kommunistblad i 1925 minnes det et dikt som han skrev til Arbeidersamfunnet i Drammen:
«En gang hadde Per Sivle paa bestilling skrevet et jubileumsdikt til en forening. Det hele som Per Sivle mente burde sies ved denne anledning blev bare stoff til fire vers. Honoraret var man blitt enige om paa forhaand, Per skulde ha 50 kroner. Da han leverte diktet oppe i arbeidersamfundet, syntes sekretæren at fire vers var pokker saa lite for en saapass stor kapital som 50 kroner, hvad han ikke glemte aa gjøre forfatteren opmerksom paa.
Per svarte, at det ikke var versenes antall det kom an paa, men kvaliteten, og den mente han var upaaklagelig. Imidlertid gikk Sivle og ergret sig over dette, at man beskylte ham for ikke aa ha levert valuta for pengene. Han gikk ned paa den utmerkede kafé «Putten» i Storgaten og bestilte en halv flaske portvin. Og midt i all tobakksrøken og skravlet, skrev Per Sivle det femte vers til diktet. Det blev det herlige frihetsdikt: «Vi vil oss et land som er frelst og fritt». Saa gikk han op i Arbeidersamfundet til sekretæren og sa: «Der ha du eit vers til!»
Jubileumsdiktet til Aalgaard Uldvarefabrikker ble ingen repetisjonsøvelse på Drammens-diktet. Sivle presenterte alle versene samtidig. Hymnen – som Sivle selv beskrev diktet som – ville neppe ha sikret dikteren noen plass i litteraturhistorien. Versene − som han kalte for «Norsk Industri»− er nok atskillig mer velmente enn vel mente.
Når Per Sivle var i Stavanger var han aldri langt unna Oddmund Vik. Holdt Vik et flammende politisk innlegg et sted, satt Sivle på første benk. Han nøt stemningen på de politiske møtene i Stavanger. Det gjorde han nok ikke da Stortinget hadde tygget på hans kandidatur som riksrevisor. Den ambisjonen hadde han til felles med sin åndsfrende, Arne Garborg:
Rådgiver Sten Høyendahl i Riksrevisjonen, har behandlet revisjonslysten hos de to dikterne: «På 1800-tallet ble fem statsrevisorer valt av Stortinget for ett år ad gangen. At Arne Garborg i noen år fungerte som statsrevisor er kjent for de fleste. Han ble i 1881 valgte til 1. suppleant etter å ha blitt ansatt som kopist to år tidligere, og rykket opp i 1883 da en av statsrevisorene avgikk ved døden. Ved valgene i 1887, røk han ut og la ikke skjul på sin bitterhet. Mindre kjent er det nok at Per Sivle hadde ambisjoner om å bli statsrevisor. I 1890 stilte han for første gang som kandidat til revisorvalgene.
I 1890 oppnådde Sivle seks stemmer i Stortingets valgkomité, men det holdt ikke mot advokat Karl Ludvig Bugge, som med 11 stemmer ble innstilt på femte og siste plass. Garborg hadde nok håpet på å komme inn i varmen igjen, men fikk i likhet med Sivle bare seks stemmer. Sivle ble derimot innstilt som 1. suppleant, men nådde ikke opp ved avstemningen i Stortinget. Året etter ble han innstilt til posten, men nådde ikke opp i avstemmingen. I 1893 erfarte Per Sivle at det ikke alltid er slik at alle gode ting er tre. For tredje gang forsøkte han å bli statsrevisor, men oppnådde bare å dele Garborgs bitterhet over å bli vraket».
Kona ble hentet som støttekontakt
Da Sivle vandret i Stavangers gater kunne det virke som om han hadde glemt at han egentlig var gift. Journalisten Herbjørn Sørebø skrev i sin tid: «Danmark vart han knytt til med sterke band. I København møtte han færøyingar og vart oppglødd både for språket og dansen. I Sønder-Jylland fann han den same fridomslengten som han kjende heiman frå, og han gledde seg over at dei og skjøna landsmålet hans.
På Askov Højskole møtte han Wenche (von der Lippe) Nilsen, dotter til ein bergensk seglmakar og skipsreiar. Henne vart han gift med, og dei fekk dottera Sussi (Susanne). Han var ein kjærleg far, men ekteskapet vart vanskeleg fordi ektemakane måtte vere frå kvarandre i mange år av økonomiske og praktiske grunnar.»
I Stavanger fant etter hvert Dorthea Vik ut at noen måtte ta hånd om Per Sivle. Den nærmeste måtte være fru Wenche. Hun skrev til Wenche Sivle og ba henne om å komme til Stavanger. Per trengte av mange grunner sin Wenche, understreket Dorthea i brev til henne. Fru Wenche skjønte saken − og kom.
Theodor Dahl har skildret situasjonen og stemningen da Per Sivle deretter fikk denne beskjeden fra Oddmund Vik: «Nå Per! I dag skal du gå ned i byen og fiffa deg, klyppa deg og stellene deg pent til. Tek på den fineste dressen din. Og så går du i morgon tidlig ner på kaien og tek imot Wenche.»
Pert ble helt overgitt: «Hu kjem’kje, hu kjem’kje.»
«Jau, ho kjem», svarte Vik. «Me skal vekka deg, og du skal gå …»
Fru Wenche kom, men det gikk ikke så mange årene før Per Sivle forsvant – ut av livet. I 1904, 47 år gammel, skjøt han seg på Kristiania Bad. Bare noen måneder tidligere hadde han for så vidt annonsert sitt selvmord gjennom diktet «Eit ord» som han i utgangspunktet hadde kalt «Eit testament».