Skifte av styresett fra dagens formannskapsmodell til parlamentarisme og byråd eller «byregjering» slik de har det i Bergen og Oslo, er et stadig tilbakevendende tema. På kommunestyremøtet denne uken ble spørsmålet reist av Leif Arne Moi Nilsen (Frp), og etter noe bearbeiding utført av ordfører Kari Nessa Nordtun (Ap) har kommunedirektøren fått beskjed om å se på fordeler og ulemper ved å gå over til en parlamentarisk styringsmodell i Stavanger.
Kommunedirektøren trenger ikke å lete lenge etter saksdokumenter fra sine forgjengere om samme spørsmål. Der vil han finne argumenter som går på at formannskapsmodellen er basert på folkestyre og tar hensyn til mindretallene, mens parlamentarisme med ordfører som en mer symbolsk figur og en byrådsleder som «by-statsminister» og et byråd/byregjering som kan hives hvis det får flertallet mot seg, er gjengangere. Parlamentarisme kan være mer effektivt, noe Moi Nilsen viser til når han sier at digitalisering og miljøinnsats krever høyere tempo. Politikken blir tydeligere, alternativene klarere og ansvaret plasseres – er argumenter for å bytte ut formannskapsmodellen fra 1837.
Det problematiske er at mange lokalpolitikere tror at øyeblikkets frustrasjoner skyldes styresettet – om det er formannskap eller parlamentarisme som rår. Bergens ørkesløse debatt om bybane til Åsane er et eksempel på at et byråd ikke er en garanti mot ineffektivitet. Et argument for formannskapsmodellen er at vi unngår en elite av heltidspolitikere og dermed får et sterkere folkestyre. Akkurat det argumentet er svekket, spesielt i Stavanger der en av de ledende politikerne har 1,8 millioner kroner i årslønn fordi han har posisjoner i kommune- og fylkespolitikken. Opphopningen av verv som gir god betaling, er allerede et faktum i Stavanger og er et dårlig argument for å beholde formannskapsmodellen. Det politiske innholdet har ikke nødvendigvis med styresettet å gjøre. Politikerne kan gjøre en god eller dårlig jobb uavhengig av rammene rundt.