«Oppsnakk» av rødgrønn skolepolitikk

DEBATT: Stortingsrepresentant Mathilde Tybring-Gjedde (H) mener at skolepolitikerne i storbyene nedprioriterer oppfølging av lesing, skriving og regning.

Av: Mathilde Tybring-Gjedde, Høyre

Bjørn Sæbø skal få lov til å «snakke opp» rødgrønne skolepolitikere dersom han ønsker det. Høyre er mer opptatt av å satse på kunnskap i skolen, og følge opp de elevene som sliter med lesing, skriving og regning tidlig.

Det var spesielt å lese at både Dagsavisen og Rogalands Avis kaller Høyres bekymring for at Arbeiderpartiet og SV nedprioriterer lesing, skriving og regning i skolen for «nedsnakking» av skolen. Det er jo nettopp Høyres iboende tro på skolens evne til å gi alle elever muligheter resten av livet at vi er så opptatt av å prioritere det viktigste for elevenes læring. Det er rødgrønne politikere og deres prioriteringer i skolepolitikken vi har mindre tro på.

LES OGSÅ: LEDER: Tybring-Gjeddes bommert

20.11 skriver Bjørn Sæbø at jeg har drevet en aktiv «krisemaksimering» når jeg har vært bekymret for utviklingen i Osloskolen. Jeg synes utviklingen taler for seg selv. Tall fra 2019 viser at langt flere barn ligger under bekymringsgrensen på de statlige kartleggingsprøvene i 1-3. klasse. I 2014/2015 var 10,8 prosent av førsteklassingene under bekymringsgrensen i kunne «lese ord.»

Nå var 17,1 prosent av førsteklassingene under bekymringsgrensen. Samtidig ser vi at det i motsetning til resten av landet, har blitt færre som fullfører videregående opplæring i Oslo. I tillegg er det altså rundt 147 flere elever på ett år som ligger på det laveste nivået på nasjonale prøver i 5. klasse.

Bak hver eneste statistikk finner vi tusenvis av barn som fortjener en skole som har ambisjoner for hva de skal lære og mestre. Jeg mener utviklingen blant annet skyldes at Arbeiderpartiet, SV, MDG nedprioriterer oppfølging av lesing, skriving og regning, og bruker de store pengene på tiltak i skolen som ikke er viktigst for elevenes læring.

Dessverre tyder byrådsplattformene i de store byene, inkludert Stavanger, på samme tilnærming til skolen. I plattformene og i de foreløpige budsjettene prioriteres tiltak som leksefri skole, fysisk aktivitet og skolemat, men det er lite om tidlig innsats, grunnleggende ferdigheter eller oppfølging av skoler med større utfordringer. Samtidig ytrer venstresiden liten interesse for å følge opp resultatene på kartleggingsprøver.

Jeg mener det er urovekkende. Fordi det er 10.000 barn som går ut av skolen uten å kunne lese, skrive og regne godt nok. Det er direkte sammenheng mellom elever som sliter tidlig, og elever som faller ut av videregående opplæring og mister mestringsgleden. Skoler som jobber systematisk med tidlig innsats, er tett på foreldre og barn som henger etter, prioriterer og varierer undervisningen og bygger et lag rundt barna med dyktige fagfolk fra skolen, PP-tjenesten, barnevernet og skolehelsetjenesten lykkes i å hjelpe flere elever. Men da må de også ha en kommune som aktivt følger opp resultater, og tør å prioritere det viktigste.

Jeg kan selvsagt ta imot kommunikasjonsfaglig råd fra Sæbø om når det er god timing å uttrykke bekymring om skolene i storbyene. Men jeg synes det er urovekkende at journalister som dekker bypolitikk kaller politisk uenighet for «belæring.» Det er elevenes opplæring som er viktigst, og da må også de som styrer skolepolitikken lokalt stå til ansvar for sine prioriteringer.