Av: Marie Henriksen Bogstad, agroøkolog i NOAH og Siri Martinsen, leder og veterinær i NOAH.
«Vi vil aldri undervurdere fiskens velferd», sier Sjømat Norge i sitt svar til NOAHs innlegg om fiskevelferd. Men faktum er jo at det er nettopp det de gjør - og har gjort - over flere år. At de mener vi lister opp problemer de allerede er klar over, gjør mangel på handling enda verre. Når det er sagt, er innlegget ment for et bredere publikum enn de ansatte i sjømatnæringen; alle forbrukere som ikke er like smertelig klar over problemene i norsk oppdrettsindustri.
Innlegget til Sjømat Norge v/ Jon Arne Grøttum og Karoline Skaar Amthor starter med «Arbeidet vi gjør for fiskens velferd kan ikke reduseres til å handle om en uheldig kommentar i et TV-program.» Nå var det vel strengt talt ikke det som var poenget i NOAHs innlegg, men kommentaren Grøttum kom med i Folkeopplysningen ble servert som et ganske godt utgangspunkt. Grøttum og Amthor mener at våre «opplistinger av utfordringer» og kritikk av kommersialisering av fiskens egenverdi «vitner om manglende innsikt i en kompleks næring». Dette er en unødvendig hersketeknikk. For fisken som lider og dør, er dette ikke så «komplekst» som næringen skal ha det til.
Grøttum og Amthor skriver at prosessene bak dødelighetstallene hos oppdrettsfisken er «mangefasettert», og at bedre forståelse for det faktiske velferdsarbeidet ville bidratt til en mer konstruktiv debatt om det som faktisk betyr noe – fiskens ve og vel. De nevner dog lite om hva arbeidet består i og nevner kun en «rekke forskningsprosjekter som det årlig bevilges store beløp til». De mener selv de «gjør svært mye riktig». Hva de gjør riktig derimot, det er vel for «komplekst». Bunnlinjen for fisken er likevel at 50 millioner ender opp døde.
Det trekkes i innlegget også frem dødelighet hos husdyr på land, som om det skal være noen trøst at også annet husdyrhold driver rovdrift på dyrene. Industrielt dyrehold – i hav eller på land – er bygget på premisset at det er greit å utnytte dyr uavhengig av deres naturlige behov. Jo, større den økonomiske fortjenesten blir, jo mindre teller individene. Sjømat Norge vil «aldri undervurdere fiskens velferd», men det er jo nettopp dette hele næringen de representerer er bygget på.
Det de kaller «komplekse biologiske prosesser, avanserte produksjonssystemer og tekniske innretninger» er verktøy som brukes for å at fiskene skal komme mer eller mindre levende igjennom det unaturlige levemiljøet som en merd representerer - slik at de kan slaktes i andre enden. Det går ikke knirkefritt, og desto større mengde individer man utnytter, desto større blir også «svinnet». Om Sjømat Norge ikke undervurderer fiskens velferd ville de ikke laget produksjonssystemer som står i strid med fiskenes behov. De ville ikke akseptert bruk av rensefisk som har en dødelighet på over 40%. De ville ikke omtalt fisker som biomasse eller behandlet dem deretter.
Fisker kan føle smerte, stress og frykt. De lærer og har ulike sosiale strukturer. Det er ikke uvanlig å finne depressive og apatiske fisk i oppdrettsanlegg, ifølge atferdsnevrobiolog fra NMBU, Marco Vindas. Som med andre produksjonsdyr lider fisken i produksjonsmiljø som ikke tilrettelegger for deres naturlige atferd. Om fiskens velferd skal settes først kan ikke oppdrettsnæringen eksistere. Alle deres vakre ord til tross.