Oppdragelse til frihet

DEBATT: Vårt mål med oppdragelsen er jo, ideelt sett, å skape fritt tenkende individer. Barna skal bli elsket for det de er, den de er, uten krav om at de først skal mene, tro og handle som oss.

Av: Bjørn Magnus Bliksrud.

Mange barn utsettes for former for overgrep på grunn av religiøs praksis. Vi bør derfor kunne diskutere på hvilken måte og i hvilken grad religion og tro kan påvirke oppveksten.

Stortingsrepresentant Kari Henriksen (Ap), hadde et sterkt innlegg i denne avisen 10. juli, hvor hun tar opp problemet negativ sosial kontroll, men også innbyr til dialog med trossamfunnene. Arbeiderpartiet kommer til å fremme et forslag i Stortinget vedrørende dette tema til høsten. Det blir en viktig debatt.

Men selv om vi har de groveste overtrampene, kjønnslemlestelse av jenter og tvangsekteskap o.l. i fremmedkulturelle miljøer, tror jeg det er viktig å anslå et vidt nedslagsfelt for temaet, slik at det gjelder religion generelt. Også religioner med dype røtter i vår egen kultur har svin på skogen.

For å plukke litt forskjellig kan vi derfor nevne muslimenes hijabtvang på småjenter. Jødenes omskjæring av guttebabyer. Den kristne dåp av småbarn osv. Det som er hovedsaken her er jo at voksne styrer og bestemmer over barnas liv, uten barnas samtykke. Og siden de selv ikke kan bestemme noe blir det lett former for tvang.

Religionenes kollisjoner med det moderne samfunn på dette området har selvsagt sin bakgrunn i et forandret syn på barn og barndom. Barn har fått sine rettigheter og beskyttes av lover. Vi kan for eksempel ikke slå barn lenger.

Men det vi ennå ikke helt har tatt inn over oss, er at barn også skal ha frihet til å tenke. Det er blitt sagt at barn har rett til å finne sin egen sannhet. Dette er fornuftige ord å ha in mente under hele oppdragelsesprosessen.

Nå kan man si at alt i oppdragelsen kan virke bestemmende på en eller annen måte, men det er forskjeller. Når det gjelder helse må ofte foresatte i samråd med lege ta drastiske avgjørelser til barnas beste.

Man kan videre si at å pense de små inn på gjøremål som idrett og musikk og lignende, er å gjøre valg for dem. Men her kan i det minste etter hvert barna selv gi uttrykk for hva det har lyst til. Frafallet i idrett er jo slikt sett et sunnhetstegn!

Disse religiøse valgene er imidlertid annerledes. Det er ikke aktiviteter man egentlig kan forholde seg til, like eller ikke like. Der påberopes en høyere instans som gjør all mulig diskusjon nærmest uaktuell. Voksne kan vurdere og resonnere seg fram til en gudstro. Barn kan ikke det samme. De må først vokse opp, erfare livet og se sammenhenger, før de eventuelt kan ta avgjørelser av slik art.

Å bestemme for barna i denne sammenheng er derfor på sett og vis oppdragelse til ufrihet. Når barna blir voksne må de bale med de valgene som er blitt gjort for dem. Hvordan kan så en eventuell ferd inn i det religiøse best takles? Om foresatte lever et religiøst liv, med bønn og besøk i gudshus osv., er det selvsagt naturlig at barna er med på det. Men det bør være like naturlig å kunne si til barna; vi tror og lever slik og slik og vær med oss, men hvorvidt du selv trer inn i denne trossfæren, det avgjør du når du blir voksen. Da kan de bestemme om de vil døpes, omskjæres eller gå i hijab osv.

Barn har ingen problemer med å godta at de en gang i framtida skal foreta viktige valg. En åpen, samtalende oppdragelse vil dertil i seg selv kunne redusere den sosiale kontrollen og kan endog inspirere til tankevirksomhet.

Vårt mål med oppdragelsen er jo, ideelt sett, å skape fritt tenkende individer. Barna skal bli elsket for det de er, den de er, uten krav om at de først skal mene, tro og handle som oss.

Det ville vært fint om den kommende politiske diskusjonen om negativ sosial kontroll i oppdragelsen også kunne innbefattet en konstatering om at tunge, religiøse valg ikke tilhører barndommen.