Økte avgifter skaper økte forskjeller

DEBATT: Det er mye som taler for at det akkurat nå er mer logisk å kutte fremfor å øke.

Av Aleksander Vedvik, nestleder, Liberalistisk Ungdom Rogaland

Avgifter er blitt en av statens mest foretrukne inntjeningsmetoder. Det er forståelig når man ser hvordan det har blitt en gullgruve som i dag utgjør nesten halvparten av dens inntekter. Da er motivasjonen stor for å rettferdiggjøre innføringen av enda høyere avgifter, slik Mina Gerhardsen gjorde i forrige uke.

Alle burde være enige i at vi har godt av å ta flere sunne valg når det kommer til hvordan vi legger opp kostholdet vårt. Vi får mer overskudd til hverdagen og får færre livsstilssykdommer, som igjen letter byrden på familiene og det offentlige helsevesenet. Men avgifter er feil utgangspunkt, og her er hvorfor.

I Norge snakker vi ofte om at vi skal arbeide for å redusere forskjeller, men allikevel går norske politikere hvert år hardt til verks for å innføre flere og høyere avgifter der det er mulig.

Og de rammer svært ulikt. Et pristillegg som utgjør 25 % av salgsprisen til en vare, er irrelevant for mennesker med millionlønninger, men slår derimot hardere ut på økonomien til mennesker med dårlig råd.

Ideen om man skal beskytte nordmenns helse gjennom avgifter blir dermed en umyndiggjøring av en bestemt andel av befolkningen, og man ender opp med et samfunn hvor valgfrihet kun blir forbeholdt de rike. Dette er derfor også et spørsmål om sosial rettferdighet.

Gerhardsen viser til en nedgang i tobakkssalg ved økte priser som et eksempel på at avgifter er et effektivt redskap i arbeidet med å få folk til å leve sunnere. Det er en smertefull overseelse av de varierte faktorene som inngår i befolkningens livsstilsvalg. Man ignorer blant annet grensehandelen, som har vist nå under pandemien at en stor del av handelen av helseskadelige produkter foregår over grensen når avgiftene er for høye. 

Gerhardsen velger merkelig nok også å trivialisere viktigheten av informasjonsspredning som «utilstrekkelig». Vi har mer innsikt i dag over hvordan visse produkter påvirker helsen, og det har gjort utslag. Nordmenn er mer bevisste enn noen gang over viktigheten av å blant annet spise sunt. 

Men det er besværlig å gi frivillige krefter i samfunnet den æren det fortjener om det betyr at staten mister en mulig inntektskilde. Det er nemlig blitt foreslått flere ganger å fjerne eller redusere merverdiavgiften på frukt og grønnsaker, noe som ville kuttet prisene drastisk. 

Dette kunne enkelt ha blitt avgrenset til å gjelde i første omgang fersk frukt og grønnsaker, en matgruppe som vi også vet produserer mye svinn. Istedenfor ble slike løsninger i fjor gjennom en offentlig utredning, bestemt å være for dyrt og ineffektivt. Den norske folkehelsen var altså ikke av noen interesse om staten skulle tape inntekter.

Med de avgiftssatsene vi har på særlig mat og transport, er det mye som taler for at det akkurat nå er mer logisk å kutte fremfor å øke. For vi er godt på vei i prosessen med å skape et myndighetshierarki i det norske samfunnet. De som er rike nok til å kjøpe seg ut av statens formynderi, gjør som de vil. De mindre kjøpesterke derimot skal gjerdes inne av et drøss med avgifter.

Gerhardsen har helt klart gode intensjoner, men løsningen er uoriginal og bidrar bare til å skape enda mer forskjeller mellom folk. Vi må heller satse på å skape en sterk informasjonskultur, ikke en avgiftskultur.