Etter flere dager på overtid ble regjeringspartiene og Ap, Sp og Frp enige om en krisepakke for oljenæringen. Uenigheten om friinntekten – skattefradraget på investeringene oljeselskapene gjør – og ilandføringsterminal på Veidnes i Finnmark, ble noen av de hardeste nøttene. Det viktigste ved krisepakken er uansett at flere tusen arbeidsplasser på Vestlandet er reddet, slik at det er noen verftsarbeidere og ingeniører igjen som kan utføre det grønne skiftet. LES OGSÅ: Bred enighet på Stortinget om skattekutt for oljebransjen
Debatten om krisepakken har vært hard – og innimellom god. Det er faglig begrunnede argumenter for å mene at industrien bør greie seg selv med de rammevilkårene som allerede ligger der. Industriens viktigste krav opp gjennom årene har vært stabilitet i vilkårene, slik at en bønn om krisepakke kan oppfattes som et brudd på forståelsen mellom selskapene og myndighetene. Dessuten er det en oppfatning i Finansdepartementet at for mye stimuli kan føre til investeringer som eller ikke ville ha blitt noe av.
Bransjen vet selvsagt at brå oljeprisfall kan forekomme, men ennå har ingen påstått at de forutså at priskrigen mellom Russland og Saudi-Arabia skulle toppes av en pandemi som fikk av verden til å parkere bilene og sette flyene på bakken. Olje- og gassnæringen må omstilles. Verftsarbeiderne og ingeniørene må bygge elferjer, havturbiner og bidra til karbonlagring og brønnplugging, men Nav er en dårlig mellomstasjon på veien til fornybarsamfunnet. Grønne oppdrag fyller ikke ordrebøkene i Egersund, på Rosenberg, Stord og Verdal. Ikke ennå. En bråstopp i investeringer i en leverandørindustri som knapt har kommet seg på beina etter 2014, vil forsinke det grønne skiftet fordi kompetanse går tapt. Derfor er en forskyvning av skatteinnbetaling en klok krisepakke for oljå.
SV og MDG bør ta innover seg Clinton-slagordet «It’s the economy, stupid». Det grønne skiftet kommer ikke ved å avvikle norsk industri så å si på dagen.