Heino Blanckaert, org. nestleder, Stavanger Venstre
Det er godt å dele gode minner. Det er også greit å legge på litt for å få en god historie. Men noe annet er politikere som spiller inn på romantisering av det forgangne. De kan ende opp med å ta landet tilbake i tid.
Jeg er innflytter til Norge fra Nederland. Minnene om min oppvekst og barndom er gode. Den store barnefesten i Nederland er ikke julen, men noe vi kaller for Sinterklaas-feiringen. Jeg holdt tradisjonen i live når jeg fikk barn i Norge ved å feire det her sammen med andre nederlendere.
Hovedfiguren i fortellingen er en hvit mann, som har flere tjenere. Tjenerne er sminket med det som kalles Black Face. For meg og for mange andre har det over flere år vært tydelig at tradisjonen er rasistisk og må endres. Dette skjer nå heldigvis også. Likevel fører endringen av Sinterklaas-feiringen til sterke fronter. Mange mennesker synes at dette er en tradisjon som må holdes slik som den alltid har vært og mener den ikke har vonde hensikter. De fleste i landet har gode minner med tradisjonen og ønsker at barna sine må få lov å ha den samme positive opplevelsen. Dersom noe ved den fine tradisjonen skal endres føles det som om noe blir tatt fra dem. De lengter tilbake til tiden når ingen kritiserte tradisjonen.
Men er det så farlig med nostalgi? Ikke nødvendigvis. Det er ingenting galt med å mimre om gode gamle dager og den gode varme følelsen det kan gi. På samme måte som politiske partier må få lov å dyrke sine store historiske ledere og deres seiere. Det kan skape samhørighet internt i partiet.
Kanskje det beste eksemplet på nostalgi finner vi nær oss selv. Etter tusen år er vikingtiden populær som aldri før. Bare tenk på navn som Viking FK og supporterne med vikinghjelmer. Også i utlandet er det vanlig å referere til idrettsutøvere fra Skandinavia som vikinger.
Det er imidlertid når nostalgi brukes som politisk virkemiddel vi skal være på vakt. «Make America Great Again» er et kjent kampanjeslagord fra flere presidentvalg i USA og mest kjent fra president Trump. Slagordet peker til en tid hvor alt var bedre. Når dette var og hva som var bedre enn nå, er ikke helt klart. Men slagordet slo i 2016 an hos mange velgere i USA fordi det var en høy grad av misnøye i befolkningen og ettersom alle selv kunne definere hva «great» betød for dem.
I Norge ser vi også eksempler på bruk av nostalgi som politisk verktøy. Senterpartiet snakker om tjenester nært folk. De er et sympatisk mål. Det hadde jo vært fint om hver bygd og nabolag hadde egne politifolk og et fullverdig tilbud av alle kommunale tjenester. Men det Senterpartiet egentlig gjør med dette er å tegne et bilde av en fortid der alt var bedre. Et enklere liv, små forhold, kjernefamilie. Et Norge som Norge bør være.
Representanter for den ytre høyre fløyen i Fremskrittspartiet tar dette et stykke videre og spiller inn på oppfatningen om at Norge en gang var et land med kun norskfødte mennesker, kristen moral og en tid der alt var mye bedre enn det er nå. Det forblir uklart også her når dette var og hvordan livet egentlig var. Men det er klart at det er en tid der norsk kultur, som ikke var smittet av andre kulturer ennå.
Når politikere på ytre høyre siden påstår at norsk kultur er under angrep fra andre kulturer, gjennom masseimmigrasjon, sies det både at vår kultur er bedre uten innflytelse fra andre og at det tidligere har vært en tid der vi hadde det mye bedre. Men dette synes ikke å være i overensstemmelse med utviklingen i velstand de siste 50 årene i Norge. Hvis vi kan stole på listen over verdens beste land å bo i, ser det ut som mye fortsatt går meget bra i dette landet.
Der noen ønsker seg tilbake i tid, er andre mot endring. Altfor ofte ser vi at de som har økonomisk og politisk makt kjemper mot endring. Ved starten av den industrielle revolusjonen i England, kjempet grunneiere mot endring, på tross av en tid med stor vitenskapelig framgang og den teknologiske utviklingen som skjøt fart på 1700-tallet.
Også i vår tid endrer verden seg raskt. I Norge er mange usikre på om de fortsatt vil ha en jobb å gå til om noen år. Kassemedarbeidere forsvinner fra butikkene og selvkjørende busser gjør sin inntreden. «Stolte oljearbeidere» kjemper for sitt rykte og sin industri.
Det kan føles godt å stole på og følge politikere som sier de er garantist for de etablerte industriene og som snakker ned nødvendigheten av klimatiltak. Men å fortsette nekte for nødvendig endring og legge alle eggene i samme kurv vil til slutt slå veldig negativt ut for Norge. I en nylig rapport slo Menon Economics fast at «Knapt noe OECD-land har hatt svakere utvikling i eksport enn Norge de siste 25 årene» og at «Norges innsats for å fremme eksport av norske varer er, sammenlignet med andre nordeuropeiske land, svak og arbeidet dårlig koordinert».
Nostalgi er et ekko fra dype motiver fra mennesker. Det er ingenting galt med å mimre om gamle dager. Det blir problematisk når et idealisert men mangelfullt bilde av historie blir prosjektert på vår tid der vi så tydelig ser alt som ikke er bra.
Digitalisering og robotisering på den ene siden og klima- og naturkrisen er virkelige. De vil ikke forsvinne ved å ønske oss tilbake i tid. Endringene kommer. Oppgaven til politikere er ikke å si at vi kan bringe landet tilbake til det det en gang var. Verden rundt oss endrer seg kontinuerlig. Politikerne må se framover og vise hvordan vi på best mulig måte kan komme oss gjennom denne overgangsperioden.
Når jeg innså hvor feilaktig Sinterklaas-feiringen var i den formen som jeg var vant med fra min barndom, ble det også smertelig tydelig hvordan tradisjonen var overmoden for endring. Politikk handler om reelle saker for vanlige mennesker. Om økonomi, sikkerhet og helse. Lytt derfor til politikere som ser framover og som staker ut veien for hvordan vi best kan komme der, i fellesskap. Dette er en naturlig del av ryggmargen i mitt parti Venstre. Vi er på lag med deg, og vi er på lag med framtiden.
LES OGSÅ: Vil rydde plass i troppen: Oilers jobber med å signere NHL-spiller