Norge, Trump og EU

LEDER: Det vil være en unnlatelsessynd å late som om Donald Trump er noe som går over, skriver Bjørn G. Sæbø.

Som et lite, rikt land med grense til Russland er Norge avhengig av sterke venner med store muskler. Fra 1949 har Nato vært den trygge klubben å være med i med USA som storebror og den som stilte opp hvis det brygget til bråk. Nato, FN og frihandelsorganisasjonen Gatt/WTO og Verdens helseorganisasjon (WHO), er som skapt for land som Norge – og er også organisasjoner der vi har spilt og spiller ledende roller gjennom personer som Trygve Lie, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg.

Der lille Norge er avhengig av avtaler som gjelder mange stater, er Donald Trumps USA basert på prinsippet om å gjøre en deal mellom to parter. I Trumps skrudde verden skal ikke den store ta hensyn til den lille, og den sterkestes rett betyr mer enn at alle skal med. Prinsippet var muligens til å leve med da Donald Trump «bare» var hotell- og kasinomagnat i New York og Atlantic City, men overført til internasjonal politikk er den trumpske verdens (u) orden en katastrofe for små land. Generalsekretær Jens Stoltenbergs diplomatiske evner har gjort sitt til å dempe de verste Trump-utfallene i Nato, og enn så lenge er presidenten travel med å ødelegge for sine landsmenn gjennom katastrofal håndtering av pandemien og motbydelig opptreden etter politidrapet på George Floyd.

Det kan bli verre. Trump kan bli gjenvalgt i november. Med fire nye år i Det hvite hus og uten et gjenvalg å ta hensyn til, kan Trump fortsette å undergrave internasjonale institusjoner som lille Norge er avhengig av. Det vil være en unnlatelsessynd å late som om Donald Trump er noe som går over. Med handelskrig mot Kina, sanksjoner mot Russland, utmeldelse av WHO og stadige angrep på EU, må politikerne stille spørsmålet om hvem som representerer norske interesser best? Et USA med en ustabil president, eller et riktig nok ufullkomment EU, men der små land også har en stemme?