Når ord blir galt brukt og krenkende

DEBATT: En gang het Madlaveien Maldeveien, og noen ville kanskje si Lysebunnen også?

Av: Inge Bø. Professor (em), dr.philos. UiS.

I 1960 kom det opp i mediene at den svarte befolkningen i USA ønsket å bli kvitt ordene «neger» og «nigger». De ønsket å bli kalt «afroamerikans». Første gang jeg leste om dette, satt jeg sammen med min gode venn, Emil. Da han så denne meldingen, fnøys han: «Eg har kalt ein svarte for neger eller nigger siden eg va fira år, og det komme eg te å fortsetta med!»

Siden jeg visste at kona hans hatet å bli kalt for «kjerring», spurte jeg forsiktig om det var OK at jeg kalte henne for kjerring. Emil stusset; han forsto poenget: Siden har jeg aldri hørt ham bruke annet enn afroamerikanere når han refererer til de svarte i USA.

Eksemplet viser hvor lett vi kjører oss fast i å bruke ord som enten er feil, stigmatiserende eller sårende. Selv har jeg i flere år strevd med å kalle Prekestolen for det den heter: Preikestolen. Endelig går det. Når dette var vanskelig, var det fordi Prekestolen satt i ryggmargen – som dialekt: stavangerdialekt. Nesten alle i Stavanger sier Prekestolen, noe vi tolerer og aksepterer, men egentlig er det feil!

Poenget med artikkelen er å hente fram eksempler på hvordan vi – med bakgrunn i dialekt, sosiolekt, status eller stahet – ofte blir fiksert: Vi bruker ord og uttrykk på vår måte uten å bry oss – også når vi vet at ordene er gale, krenkende eller misvisende.

Min avdøde kusine Mossi er et godt eksempel: Hun hadde hytte på Rennesøy, men sa aldri annet enn Rennesø. I samme slengen sa hun Mosterø, Kvitsø og Buø. Dessuten hadde hun kuttet ut hunkjønnsord – også når det gjaldt dyr og særnorske navnord: Høna ble hønen og kua ble koen, bygda ble bygden og skiløypa ble skiløypen. Å si skiløypa ville – for Mossi – vært som å snakke «stygt».

En tidligere rektor på Kongsgård hadde det på denne måten: I et leserinnlegg la han stor energi i å hevde at navnet Madla burde rettes. Fra gammelt av het området Malde etter Maldegården. Navnet burde hedres og revideres til Malde. I pakt med dette måtte vi omdøpe Madlaveien til Maldeveien. 

I rektorens ånd sier Rolf Schreiner i RA 9. mars 2018: «Og bare så det e klart: Eg e òg imod forsøplingen av flotte ord som Maldeveien, Bredevannet, Egenes og Prekestolen. Dette e klassiske, vakre ord som eg e vokst opp med, og som eg fortsatt bruge …»  

Når Schreiners frykt for forsøpling er kommet på banen, må vi ikke glemme alle de eldre stavangerdamene som snakker «pent» eller «fisefint», noe de har gjort siden barndommen. Ryktet sier at de fleste bor på «Egenes», men trolig fins de over hele Nord-Jæren. Felles er at språket deres mangler hunkjønnsord, også når det gjelder dyr: om geita sier de en gjet – gjeten, løva blir en løve – løven. Slik også for stedsnavn: Steingata blir Stengaden. De forurenser heller ikke stemmen med nynorsk, men når Lysebotn kalles Lysebunnen, blir det ikke bare språklig galt, men komisk. 

Ordet «kjerring» er interessant i denne sammenhengen. Det viser hvordan bruk og tolkning av ord er kontekstavhengig. Som vist i innledningen, kom det fram at vennen min ikke ønsket at kona ble kalt kjerring. Jeg var på forhånd også sikker på at hun ville mislikt tittelen. Selv uten statistikk på området, tør jeg likevel påstå at samtlige damer i Stavanger vil oppleve det krenkende – nærmest vulgært – å bli omtalt eller titulert med «kjerring». 

Slik er det imidlertid ikke i Lom, Lesja eller andre grender i Gudbrandsdalen. Der er «kjerring» hederstittel, så når Svein i Sjåk sier at «No er kjerringa mi endeleg komen heim frå Hamar», er ordet positivt! Han sier ikke kona mi. Det samme skjer når han omtaler kona på nabogården som nabokjerring. Det vil ikke du kalle nabokona – enten du bor på «Egenes» eller i Pederesgadå. Du vet at hun ville mislike det!

Moral: Det er dårlig folkeskikk å kalle folk eller en etnisk gruppe med et ord de ikke liker – samme hva andre måtte mene.