Av Marcela Molina, fotballelsker
Hva er det som får en hel nasjon til å bryte ut i gråt, en president til å erklære landesorg i tre dager og holde likvake i presidentpalasset for en fotballspiller? Store overskrifter i hele verdenspressen eller Stavanger kommune til å døpe Vardeneset Ballklubbs bane etter ham? Jeg skal ikke gjenta alt om hans karriere, det kan en lese om overalt. I stedet skal jeg prøve å gi et bilde av hva Maradona betyr for Argentina, Napoli, Italia – ja, oss alle?
Diego Maradona var fattiggutten som drømte om å spille fotball, vinne VM og og gi Tota, sin elskede mor, og resten av familien et anstendig liv, ta dem bort fra slummen i Fiorito. Han var begavet og målrettet, drømmen hans ble virkelighet.
For ung til å være med i VM på hjemmebane i 1978, innfridde ikke forventningene i 1982, men var med til Mexico i 1986. Med et landslag som ingen trodde på. På fem minutter gjenreiste krølltoppen Argentinas ære og verdighet. Med to mål. Det ene med hjelp av «Guds hånd», det andre med et djevelsk fotarbeid som trollbandt en hel verden. Mot England. En symbolsk og sårt tiltrengt revansj etter Falklandskrigen fire år tidligere. En krig initiert av militærjuntaen i et siste forsøk på å beholde jerngrepet. En blodig affære som kostet mange unge menn livet. Eller som El Diego sa: «vi ble fortalt at vi ledet, at vi skulle vinne kampen. Men det var ikke sant, det var Storbritannia 20 – Argentina 0.» Jeg husker dagen da vi ble verdensmestere. Jeg tok en seiersrunde på Fjell i Drammen, helt alene, men med Diego i hjertet.
Han kom seg ut i verden, først i Barcelona, før han havnet i Napoli hos et lag som ikke hadde mange meritter å vise til. Et lag og en by som ble sett ned på av resten av landet, særlig Nord-Italia. Med mye slit, blod og tårer bidro han sterkt til å løfte laget til å bli seriemestere, vinne UEFA-cup, men mest av alt fikk han napolitanerne til å gå oppreist med hevet hode. Det er derfor byen elsker ham og nå døper sitt stadion fra San Paolo til Diego Armando Maradona.
Det skal sterk rygg for å bære medgang og suksess, dessverre hadde ikke Pelusa, som han også ble kalt, et apparat til å støtte og skjerme seg mot presset, forventningene og trøkket som fulgte med berømmelsen. Han ble allemannseie. Han ble advart mot mafiaen, men kom seg ikke unna. Dop, fest og «moro» ble også en del av opplegget. Og det var nok av gribber som også så sitt snitt til å berike seg på hans bekostning. Resten er historie.
Så hva er det med denne mannen som gjør ham så høyt elsket, og litt hatet, i Argentina? Han hylles for sitt sosiale engasjement, en som brukte sin kjendisstatus, sin popularitet til å kjempe for de mindre berømte eller populære spillere. Han tok kraftige oppgjør med korrupsjonen i FIFAs råtne system. Han var en av de få, om noen, som målbar politiske budskap til fansen. Han glemte aldri hvor han kom fra, han var sin klassetilhørighet bevisst. Han var av og med folket.
At han hadde sine politiske sympatier på venstresiden la ikke skjul på. Han pleide omgang med Cubas Fidel Castro, Venezuelas Hugo Chavez, Petro i Colombia, for å nevne noen. Alltid på de svakes og undertryktes side. Han var også Palestina-venn. For å sitere Bestemødre på Maiplassen: «Vi tar farvel med Diego Armando Maradona. Folkets Diego, han som så urettferdigheten og smerten som rammet andre. Den solidariske, som sa hva han mente, sannheten, uten frykt for konsekvensene. Han som fylte oss med glede og som i dag etterlater oss i en dyp sorg. På gjensyn, kjære Diego. Takk for din raushet. Du vil leve videre i våre minner.»
Han var ingen helgen, selv om han ble sett på som en gud. Forfatteren Eduardo Galeano sier det ganske treffende: «Diego Armando Maradona ble ikke bare tilbedt for sin vidunderlige dribling, men også fordi han var en skitten, syndig gud, den mest menneskelige guden av alle. Hvem som helst kan kjenne seg igjen i ham, han var en vandrende bunt av menneskelige svakheter, – skjørtejeger, grådig, drukkenbolt, juksemaker, løgner, skrytepave og uansvarlig. Men guder går ikke av med pensjon, samme hvor menneskelige de måtte være».
Jeg fikk gleden av å se ham i Buenos Aires i 2005. Han spilte oldboys-kamp for Boca Juniors før hovedkampen. Tung og nesten ubevegelig, klarte han å sette to mål i krysset. Det er 15 år siden. Jeg kan fortsatt kjenne trøkket på La Bombonera da fansen gikk amok av begeistring og glede. For det er dette fotballen handler om – en sårt tiltrengt pause fra hverdagens mas og tjas, et fellesskap, der følelser kjører berg- og dalbane, med latter og tårer. De 90 minuttene som kan få en hel bydel, en hel by, en hel nasjon til å stå sammen mot resten. De 90 minuttene som holder liv i en unges drøm, enten hen spiller for Argentinos Juniors i Buenos Aires eller Brodd på Storhaug.
Kort sagt: Det er dette fotball dreier seg om, følelser! For sporten, for spillere, for trenere og for samholdet. Jeg syns Luisa Pinzons oppsummerte det hele så vakkert: «Måtte forklare seksåringen hvorfor jeg ble litt trist på kvelden, og da var det fint å etterpå gjenoppleve mange av grunnene til at det blusser opp så sterke følelser når slike ikoner går bort. Et sammensatt menneske, en beundringsverdig aktivist og en gud på banen. Hasta siempre, Diego.»