Siden 12. mars har det hersket forståelse for at regjeringen skal få arbeidsro til å håndtere den ekstreme krisen koronapandemien har ført Norge inn i. Det store bildet er at Erna Solberg, Bent Høie og Monica Mæland har framstått med ro og klokskap – egenskaper som er livsviktige for ledere i en krisetid. I det samme bildet hører det med at opposisjonen på Stortinget har forsterket og forbedret regjeringens forslag, ikke minst ved at det ble sørget for kraftig moderering av den såkalte koronaloven. Innenfor denne rammen av borgfred må det allerede nå komme en debatt om beredskapen, noe regjeringen også har åpnet for å ved å nedsette en granskingskommisjon.
I Dagbladet er Ap-leder Jonas Gahr Støre knallhard i sin kritikk av svakheter i beredskapen regjeringen har ansvar for, og som står i kontrast til Erna Solbergs uttalelser om at «Høyre er eneste parti som setter beredskapen først». Helseminister Bent Høie har allerede svart på den gryende kritikken ved å vise til økte bevilgninger til helsevesenet, men nettopp mer penger inn burde vel gitt bedre beredskap ut? Blant de mest åpenbare manglene i krisesituasjonen har vært mangel på smittevernutstyr på sykehus og i kommuner, som for Stavangers del har ført til det smått absurde at ordføreren må be om hjelp fra Kina.
Verken Solberg eller Høie har tatt beredskapen mot pandemi alvorlig nok, uten at det fratar dem æren for godt arbeid siden koronautbruddet. Allerede i 2012 var Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap klar på at pandemi utgjorde den mest sannsynlige krisetrusselen. Flere senere rapporter har tatt for seg både pandemiberedskap og de truslene manglende lagre og avhengighet av legemidler produsert i Kina og India utgjør. Dette er fakta regjeringen ikke kan unngå å forholde seg til ved å gå i forsvarsposisjon. Dét lover i så fall dårlig for granskingsarbeidet. LES OGSÅ: Kommentar: Finland - Nordens preppere.