Lykkelig som liten distriktskommune

DEBATT: Vekst i seg selv bør ikke være et mål for kommunene, skriver Marit L. Mellingen.

Skrevet av: Marit L. Mellingen, direktør i Distriktssenteret

Mange distriktskommuner har for høye og urealistiske forventninger og målsettinger om fremtidig befolkningsvekst. Kommunene bør prioritere konkret arbeid for at folk skal slå rot og velge å bli boende. Det er bedre for kommuneøkonomien å bremse befolkningsnedgangen enn å planlegge for en vekst som ikke kommer.

Demografiutvalget under ledelse av Victor Norman mener at vi står overfor et tidsskille hvor Norge er i ferd med å bli todelt. Større byer hvor yngre mennesker ønsker å bosette seg og et Distrikts-Norge som får stadig færre innbyggere og økende antall eldre. Utvalget peker på at det ligger et mulighetsrom for distriktskommuner i nærmeste 10-20 års periode, hvis vi klarer å skape nytt liv i småsamfunn og levere gode tjenester på en nyskapende måte. 

Vekst i seg selv bør ikke være målet for kommunene, men at de klarer å skape gode samfunn, sier utvalget, distriktskommunene må ta utgangspunkt i sitt eget særpreg for å skape bolyst. Disse anbefalinger er helt i tråd med anbefalinger Distriktssenteret gir om hva som skaper bolyst og kan styrke befolkningsgrunnlaget i distriktskommuner. Å være en god kommune å bo i handler om mye mer enn folketall. Vi oppfordrer distriktskommuner til å utvikle andre mål i sine samfunnsutviklingsplaner enn kun befolkningsvekst. At innbyggere har jobb, og trives på sitt hjemsted bidrar til mer stedstilhørighet, lengre botid og mindre videreflytting. Dette kan stabilisere folketallet.  

I Aftenposten 13. desember forteller Agnes Ravatn sin egen historie om heimflytting – fra Oslo til et lite sted sør på Vestlandet med 400 innbyggere. Ravatn mener det må bli mindre dramatisk å flytte fra byen til bygda. Hun sier at det kan gjøre ubotelig skade på privatøkonomien å selge bolig i byen for å bygge eller kjøpe bolig på bygda. Folk føler seg tvunget til å bli i byen. 

Skattefritak for utleie av boliger i distriktene eller andre virkemidler som kan bidra til å minke økonomisk risiko ved flytting, er aktuelle forslag til nasjonal politikkutvikling. I tillegg til dette har distriktskommunene selv handlingsrom til å styrke grunnlaget for stabilt folketall. 

På øya Lovund i Lurøy kommune de gjort noe med boligmangelen etter at folketallet siste 25 årene er doblet. Unge voksne fra Norge og andre land kommer i hovedsak for å jobbe i laksevirksomhetene på øya. Gjennom systematisk og langsiktig satsing har boligmarkedet på Lovund blitt både variert og attraktiv.  Det siste tilskuddet er 13 minihus som stod ferdige høsten 2018. Minihusene er 33m2, enkle, moderne og populære førstegangsboliger for unge tilflyttere. Lave byggekostnader gir lav husleie. Boligene er oppført av lokalt næringsliv i samarbeid med Lurøy kommune.

Det største handlings- og mulighetsrommet lokalt og regionalt ligger i tilrettelegging for å styrke bosettingsgrunnlaget. For å oppnå effekter, må arbeidet bygge på analyser og kunnskap om flytteprosesser, om hva som får folk til å bli boende, og om lokale utfordringer og ressurser.

Arbeid er den viktigste årsaken til at folk flytter, men kvaliteter ved stedet, familie og nettverk har i tillegg betydning for både flyttebeslutninger og beslutninger om å bli boende. Utgangspunktet bør være at tilflyttere skal ha en jobb i bo- og arbeidsmarkedsregionen og et lokalsamfunn de trives med. Tilflyttingsarbeidet må derfor bygge på analyser og kunnskap om eget sted og regionen sitt behov for arbeidskraft.

Sogndal har jobbet med å styrke folketallet og få tak i kompetent arbeidskraft med utgangspunkt i sine fortrinn. Kommunen har henvendt seg til en bestemt og konkret målgruppe, fjellsportfolk. Ved å satse på Bratt moro og Fjellsportfestival kommuniseres fortrinn med gode snøforhold og et eldorado for fjellsportinteresserte. Dette knyttes til kommunens ulike kompetansearbeidsplasser som gir muligheter til å kombinere fjellsportinteresse med spennende jobber.

Innovasjonsprosjektet «Tettsteds-pakker for attraktiv, inkluderende og klimavennlig stedsutvikling» er et samarbeid mellom forskere, kommuner og fylkeskommuner. Bypakke-modellen tilpasses til mindre tettsteder med spesielt henblikk på samordning, systematisering og effektivisering av areal-, transport og sentrumspolitikk. Siden 2015 har Midt-Telemark prøvd ut «bygdepakke-modellen». Målet er å redusere den interne biltrafikken, som oppleves å hemme en ønsket sentrumsutvikling med flere boliger, mer konsentrert næringsutvikling, trivelige møtesteder og gateliv. 

En fersk rapport fra Høgskolen i Innlandet ved Østlandsforskning viser at de fleste distriktskommuner planlegger befolkningsvekst, men tiltakene de gjennomfører er tilpasset at folketallet synker. Kommunene tar i liten grad helhetlige grep for hvordan de skal tilpasse seg befolkningsnedgang, ofte kalt tilpasningspolitikk.

Tiltak som iverksettes er stor grad av interkommunalt samarbeid, frivillig kommunesammenslåing, endring av tjenester ved at ting gjøres på nye måter og å øke inntektene ved høyere skatt og avgifter på boliger og fritidsboliger. I Danmark har flere distriktskommuner jobbet sammen i et prosjekt hvor de har tilpasset bygningsmassen og sanert bygninger som står til nedfalt for å åpne landskapet. 

Ibestad kommune i Troms og Finnmark fylke har over flere år tid hatt befolkningsnedgang og økt antall eldre i kommunen. Kommunen deltok i Nordnorsk design- og arkitektursenter (NODA) sitt tjenestedesignprogram. Kommunen har brukt tjenestedesign systematisk for å forbedre den kommunale hjemmetjenesten og komme fram til bedre løsninger. 

Vevelstad kommune i Nordland med i underkant av 500 innbyggere mangler taxitilbud, har mange eldre innbyggere og dårlig busstilbud. Siden 2009 har «distriktsmobilen» fungert som bestillingstransport. Nordland fylkeskommune leaser bil, og dekker deler av utgiftene. Den kommunale frivilligsentralen administrerer bilen og brukerne kan kjøres hvor de vil til samme pris som bussbillett. Tilbudet er av stor betydning for å forbedre spesielt eldre sin livskvalitet.

Vi blir flere eldre. Det vil særlig påvirke de minste kommunene. Vi trenger mer kunnskap og flere løsninger for hvordan vi utvikler gode og tilgjengelige botilbud og bomiljø. Distriktssenteret og Husbanken har derfor etablert prosjektet «Aldersvennlige boliger og bomiljø i distriktskommuner». 12 distriktskommuner skal fram til utgangen av 2022 dele erfaringer og utvikle kunnskap. Målet er å vise hvilke arbeidsmåter, virkemidler og verktøy som fungerer, hva som bør endres og hvordan dette kan gjøres.