Partiene er inne i den fasen der programmene for 2021-valget skal snekres. Forhåpentligvis blir klima og miljø en av toppsakene for de fleste partiene i det kommende stortingsvalget. I de siste årene har Tysklands Energiewende, sluttdato for atomkraft og forsøkene på å bygge ned kullkraft vært en tydelig inspirator for enkelte norske partier som vil sette en strek for oljeindustrien.
I programmet sitt for inneværende stortingsperiode har Rødt slått fast at utvinningen av norsk olje og gass må ned til 10 prosent av «dagens nivå innen 2030». I fjor vår signaliserte Rødt-politiker Mímir Kristjánsson overfor RA at sluttdato måtte droppes, og i Klassekampen åpner også Marie Sneve Martinussen, leder i partiets programkomité, for å skrote punktet om at det må tidfestes når Norges mest lukrative næring skal legges ned.
Strategisk er det smart av Rødt – og alle andre partier – å lage programmer med politikk som er gjennomførbar og kan samle flertall. Det er fjernt å tro at for eksempel Rødt, eller SV eller Ap for den saks skyld, kan samle stemmer i det hele tatt i industrimiljøene på Vestlandet med en politikk som vil kaste ut en næring som sysslsatte 225.000 personer i 2017 og vil dra inn over 245 milliarder kroner til statskassen i år.
Skiftet fra olje og gass til fornybar må skje gradvis – og selv om det vil by Rødt imot å si det høyt – må markedet spille en viktig rolle når petroleum skal fases ut. Politikken må by på høyere CO2-avgifter og tilrettelegging for ikke-fossil energi, og norsk industri må rigges slik at den kan sjefsrollen innen fornybar. Langt inn i olje- og gassnæringen er det en stadig større forståelse for det grønne skiftet, og det er opplagt at røde, grønne, gule og i hvert fall lyseblå politikere kommer lenger med realistiske forslag til klimavennlig omstilling enn ved å sette sluttdato.