Gratis utdanning og etableringen av Lånekassen er en av de viktigste årsakene til at Norge er en velstående nasjon. Faktisk så velstående at det i de store sammenhengene ikke står på pengene, men på folkene. «Det kommer ikke sykepleiere opp av borehullene i Nordsjøen,» var Jens Stoltenbergs ord om Norges kanskje største problem: Mangel på folk. Arbeidsinnvandring fra spesielt Polen har dekket over store mangler i bygg- og anleggsbransjen, og innen helse og omsorg er det også nødvendig med personell fra andre land for å få turnusene til å gå opp. Fra 2004 til 2018 kom det 240.000 arbeidsinnvandrere til landet, og det er en kjensgjerning at denne strømmen avtar.
[ Disse kan få Stavanger kommunes kulturpris ]
Svaret fra regjeringen med støtte fra Høyre, Frp og SV er å kreve at studenter fra land utenfor EØS-området (EU- og Efta-land, red. anm.) betaler studiepenger. Å «frigjøre» 2600 studieplasser som skal gå til studenter fra Norge og EØS-landene og «spare» 3,5 milliarder i året, kan vise seg å bli dyrt. Satsing på en akademisk heimføding-politikk er håpløs på flere plan.
Norsk solidaritet med det globale sør og FNs bærekraftsmål er tydeligvis bare å glemme. Ifølge NAV-tall som er gjengitt i Næringsforeningens magasin Rosenkilden, manglet norske virksomheter over 77.000 ansatte i 2022. Helse og omsorg topper, deretter kommer bygg og anlegg, industri og ingeniør- og IKT-fag. 26 prosent av virksomhetene i Rogaland har utfordringer med rekrutteringen, og det er snakk om en manko på 6300 personer bare her i fylket.
I et teknologi- og eksportfylke som Rogaland med Stavanger-regionen som spydspiss, er behovet ekstremt for gode hender og hoder. Og de hendene og hodene sitter ofte på studenter fra andre land enn EU- og EØS-området. Rosenkilden viser også til en kandidatundersøkelse fra Universitetet i Stavanger som sier at 56 prosent av de internasjonale studentene som fullførte en grad mellom 2020 og 2022, fortsatt bor i fylket. 76 prosent av dem er i arbeid, og av disse jobber 83 prosent i privat sektor. En årlig studieavgift på 150.000 kroner ville ført til at 93 prosent ikke ville ha valgt å studere ved UiS.
Regjeringen er med rette kritisert for å foreta store endringer på svakt utredet grunnlag. Innføringen av studiepenger føyer seg inn i denne rekken, og uklarheter rundt hvordan ordningen skal administreres er en av innvendingene. Selv om universiteter og høgskoler har protestert for all verden og vist til hvordan Sverige har angret på den samme avgiften – der ble det riktig nok gitt to års varsel – er stortingsflertallet blitt med på ferden mot endelig vedtak 12. juni. Utdanningsinstitusjonene er også satt i en økonomisk skrustikke siden studieavgiftene er lagt inn som en del av budsjettene. Allerede i år taper UiS med sitt store innslag av utenlandsstudenter, 7,5 millioner kroner som en følge av nyordningen, og i 2025 vil kravet være å få inn 30 millioner kroner.