Anger er ikke en typisk politiker-egenskap, ei heller for en så fakta- og sakssterk politiker som Erna Solberg. Derfor vakte det berettiget oppsikt da den forhenværende statsministeren i et NRK-intervju uttalte at det var feil å innføre den gunstige oljeskattepakken under pandemien. «Jeg tror de fleste av oss kan se at med de høye oljeprisene vi har nå, så har det vært helt unødvendig. Men det visste vi ikke da», sa Solberg. Krisepakken ble lagt fram av regjeringen med Høyre, Venstre og KrF, og tiltakene ble presset opp i Stortinget av Ap, Sp og Frp.
[ Inkasso viser hvor dyrt det er å være fattig. ]
Erna Solbergs nokså oppsiktsvekkende uttalelse – der hun skylddeler ved å si at «norsk politikk» og ikke regjeringen tok feil – avdekker et dilemma som fortjener mer oppmerksomhet. For er det virkelig en «feil» å handle ut fra en der og da-situasjon som var så dramatisk som den var våren 2020? Etter koronapandemien tyder alt på at norsk økonomi har kommet seg helskinnet og vel så det gjennom krisen. Innebærer Høyre-lederens litt påtatte anger at andre krisepakker også var feil? Fikk kulturlivet for mye penger? Kunne reiselivet ha greid seg med mindre? Hvordan er det med andre kriser som krever umiddelbar handling av regjeringer? Bør Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen angre på sin svært håndfaste behandling – og ikke minst rause hjelp til bankene – da finanskrisen slo inn over verden i 2008? Neppe. Økonomiske virkemidler som oljekrisepakker, krisestøtte til næringer eller andre store tiltak som så å si innebærer trykking av penger, kan ikke utredes når krisen treffer. Verdens regjeringer hadde ikke måneder eller uker, de hadde kun dager til å dempe effektene av pandemien.
Sett i bakspeilet var olje- og gassnæringen sterkt bekymret i mars- og aprildagene for to år siden. Oljeprisen hadde falt til under 20 dollar fatet, i tillegg var alle utbygginger som ikke var vedtatt satt på vent. Oljeselskapene kuttet som en følge av prisfallet kraftig der de kunne i planer for leting og investeringer. Bakteppet for oljekrisepakken var altså en oljepris på 20 dollar fatet, risiko for massearbeidsledig og konkurser i oljeservicebransjen. Nå vet vi at oljebransjen går problematisk bra, men de viktigste årsakene til 120 dollar fatet er ikke politiske beslutninger. Energiknapphet i bakkant av pandemien – i en kraftig kombinasjon med Russlands invasjon i Ukraina – er årsakene til oljeprisgaloppen. Russlands gradvise utestengelse av land etter land som mottakere av sin gasseksport skjer nesten ukentlig, og er selvsagt prisdrivende.
Erna Solbergs oljekrisepakke-anger passer inn i fortellingen om det grønne skiftet. Å sable ned krisepakken og vise til at stimulansen av næringen var altfor god, er blitt en måte å framstå grønn og bærekraftig på. Diskusjonen om oljås framtid bør skje langs andre spor enn de som er rundt en ordning som gjaldt investeringer i 2020 og 2021 samt utbygginger det leveres utbyggingsplan for innen utgangen av 2022.