Stavangers industrihistorie var lenge en glemt sak – helt til grunneiere, politikere og byplanleggere kastet blikket østover. I det som en gang var Norges største industriområde med 70 hermetikkfabrikker i tillegg til støttenæringer som grafisk industri, har det i løpet av 20 år vært det som med en klisjé kan kalles en rivende utvikling. Fra Pedersgata og østover renoveres, fornyes og bygges det for milliarder. Mens Lervig foreløpig er en byggeplass med bygging av brannstasjon og skole der høyblokker har erstattet fabrikkpiper, framstår området rundt Tou som noe av det mest vellykkede byutviklingsprosjektet nord for København. Nå begynner stadig flere alarmer å gå. Et slags byutviklingens nok er nok er i ferd med å reise seg.
Stavanger Øst trenger boliger, ikke minst familieboliger for å sikre at folk blir boliger, men området fra Badedammen til Lervig – også kjent som Varmen – har en identitet som ikke må bygges vekk. Svankevigå og Dokken er blitt det fremste symbolet på det gryende opprøret mot utbygging. Det er kanskje ikke alle Stavanger Øst-beboere som flytter til området for å bli en del av et strøk med sterk industrihistorie og høy hipster-faktor, men uten at hermetikk-fortiden og kulturtilbudene vil denne delen av Storhaug bli like kjedelig og ensformig som mye annet innen moderne arkitektur.
I området rundt Svankevigå og Dokken har det poppet opp prosjekter som lavkostnad-ordet kan settes foran, slike som IMIR/RIMIR Scenekunst, Storhaug Snekkerforening, Sykkelservice AS, Damp Sauna og mange flere. Poenget med slike initiativ er ikke profitt, men et kulturelt og sosialt tilbud som gjør Stavanger Øst til noe langt mer enn en bomaskin. Det mest konkrete ankepunktet består av Dokkgata 4 fra 1950-tallet, der Tou Bryggeri har hatt lager, og der det også har vært såpefabrikk og jernvarebutikk.
Rivingsvedtaket for Dokken ble gjort allerede i 2015, men alle som har gått i området de siste sju årene har fått med seg byggingen av boligprosjektet Vindmøllebakken, etableringen av veganrestauranten Bellies og andre tiltak som gir kulturell og sosial merverdi. Utbyggingstilhengere kan gjerne hoppe over slike poenger og peke på at protestene kommer i seneste laget, men da overses også intensjonen i plan- og bygningsloven om å lytte til berørte parter. Erfaringsmessig tar det tid før konsekvensene av store planer går opp for beboere og berørte som ikke er drillet i byutviklingspolitikk.
Det er nok av dårlige eksempler på moderne byggerier som verken tar hensyn til omgivelsene, og som beveger seg innenfor minstekravene til lys og uteareal. Å skape liv mellom bygningene pleier å være kjent utbygger- og arkitektretorikk, og da blir det paradoksalt å fjerne det livet som finnes mellom bygningene rundt Svankevigå for å bygge så tett som mulig.