To av de store statlige byggesatsingene i Stavanger har samlet støv i årevis, og det er gode grunner til å spørre hvorfor. For 18 år siden ble det sagt at et nytt tinghus skulle ha stått klart i 2008, og siden den gang har tomtevalget hoppet mellom Nytorget, Bekhuskaien og Lagårdsveien. Status er at Solberg-regjeringen i 2018 utsatte et konseptvalg (faglig utredning avstatlige prosjekter med antatt kostnad over 750 millioner kroner) i fem år mens Bekhuskaien ble vurdert. I årene som har gått er det 70 år gamle tinghuset i Bergelandsgata blitt mer og mer akterutseilt, fordi det mangler ytre og indre soner. I dag må tiltalte, ansatte, vitner, publikum og andre aktører gå gjennom en felles ytre sone for å komme fram til rettssalene. Situasjonen er uholdbar ut fra hensyn til både sikkerhet og personvern.
[ Sorenskriver og ordfører til kamp for nytt tinghus ]
At statens saktmodighet har lagt seg over Stavangers byggeprosjekter er Arkeologisk museum (AMS) også et bevis på. I snart ti år har ledelse og ansatte sittet klar hver høst når det er offentliggjøring av statsbudsjettet og håpet at museet endelig skulle løftes til internasjonalt nivå. Museet mangler plass til lagring og utstillinger. Etter så mange år med brustne drømmer om statsbudsjettet, er den store utbyggingen på Våland skrinlagt, og det siste er at AMS vil bygge seg inn i trehusrekken i Peder Klows gate.
Er svikten lokal, sentral eller begge deler? Lokale ønsker om at et nytt tinghus skal være et såkalt signalbygg, kan ha komplisert prosessen. Å plassere en så stor bygning på Nytorget eller Bekhuskaien griper inn i andre planer og ulike eierkonstellasjoner som får en lokaliseringsprosess til å trekke ut. Dagens sorenskriver, Mariann A. Svensen, har et mer avslappet forhold til tomtevalg, og peker på at domstolsreformen sender dommerne mellom Stavanger, Sandnes og Egersund, slik at nærheten til jernbane teller tungt. I så måte er det klokt å legge et nytt tinghus til Lagårdsveien, med nærhet til jernbanestasjon(er) og politihuset. AMS’ byggeplaner i Trehusbyen har også vært fulgt av godt forståelige protester mot å rive i et vernet kulturmiljø.
Lokal mangel på kompromissvilje kan ha bremset byggeplaner, og staten har ikke for vane å gå inn i prosjekter der det ikke er lokal enighet. Nå har Kari Nessa Nordtun bedt om et møte med justisministeren for å få fart på tinghuset, og selv om hun er avspist med en statssekretær, er det bra med ordførerens engasjement. Det samme drivet etterlyses blant andre politikere; når tok de opp tinghus- eller museumsutbygginger med «sine» folk i Oslo – enten i regjeringen eller på Stortinget? Den statlige saktmodigheten tyder også på lokal tafatthet.