Det er interessant å se hvordan sentrumspartiene spiller sine roller som katalysatorer for fremdeles levende konfliktlinjer. Senterpartiet har definitivt gjort det maksimale ut av å være partiet for distriktene i bred forstand. Opprinnelig partiet til den krympende yrkesgruppen bøndene, men hver gang spøkelser som EF/EU, ulver og sentraliseringsreformer har dukket opp, er Sp på pletten og definerer motstanden. Sp har «breddet ut» til å bli et parti som kan være noe for alle som ikke er fra Oslo minus Groruddalen. Venstre? Et parti uten mobiliserende kampsak, men som spiller en ullen rolle som en grønnere og mye mindre versjon av Høyre.
[ Olaug Bollestad valgt som KrF-leder ]
Det er KrFs rolle den nyvalgte partilederen Olaug Bollestad må definere. Partiet har gjort så mye feil at selve eksistensen står på spill, men ikke engang KrF kan tro at det kommer en ny leder inn som skal frelse partiet og snu alt om på noen øyeblikk. Knut Arild Hareide var en strålende debattant som appellerte til flere enn KrF-erne, men satte mye over styr ved å tvinge fram et veivalg mellom rødt og blått.
Der et sentrumsparti pr. definisjon gjør seg lekker ved å spille kostbar og se hva som kommer ut av forhandlinger, tvang Hareide fram en prosess både han og partiet tapte på. Alle de iboende konfliktene et parti har, kom opp i dagen gjennom veivalget. Siden ble Kjell Ingolf Ropstad felt av klønete skatteplanlegging, men Hareides arvtaker bidro også å trekke KrF ned mot null ved å appellere til den smale kristenkonservative gruppen som sokner til ytterkantene og De Kristne.
Olaug Bollestad har en bakgrunn som er gjenkjennbar for mange. Hun står med ett bein i arbeiderkulturen på Jørpeland og ett bein i kristenlivet, hun har mange år i yrkeslivet som akuttsykepleier og kom ikke inn i politikken før hun var godt voksen. At Olaug Bollestad og ektemann Jan Frode viser ekstrem selvironi med sine herr og fru Larkins-påfunn på sosiale medier, gjør KrF-lederen kjent for flere enn de innvidde. Og i motsetning til andre toppolitikere som skal spille folkelige, er det ingen grunn til å tvile på Olaug Bollestad. Hun gjør seg ikke til.
Hva er KrFs politiske vinnersak? Bollestad har begynt å slipe kantene ved å gjøre abort til mindre av en kampsak. Rogaland KrFUs krav om å innføre noe som ligner en blasfemilov uten å kalle det blasfemilov, viser at partilederen har en jobb å gjøre med den politiske prioriteringen. I KrFs glansdager under Bondevik og Svarstad Haugland greide partiet å identifisere barnefamiliers viktigste behov og å lage en politikk som traff bredt. Der – og ikke i mørkemannsland – ligger Olaug Bollestads muligheter. KrF trenger bredde i politikken, ikke en høy og mørk frelserfigur.