Tiårsmarkeringen av terroren innebærer diskusjoner på så mange plan – blant annet én om hvorvidt mediene skal viderebringe bilder som fram til nå har vært upubliserte i Norge. Diskusjonen har i seg mange nok kloke argumenter fra begge sider. Flere overlevende har pekt på at det er personer i samfunnet vårt som ikke har tatt innover seg grusomhetene på Utøya 22. juli 2011. I tillegg kommer den dokumentariske verdien av videoer og stillbilder fotografer fra spesielt NRK, svenske Aftonbladet og flere frilansfotografer. Morgenbladet har gjort en grundig jobb ved å intervjue noen av fotografene som dekket massakren på Utøya for ti år siden, og illustrerende nok brukte heller ikke den avisen noen av de upubliserte bildene.
[ 22. juli-senteret inviterer publikum til å bidra til en ny utstilling ]
Redaktørstyrte medier siler daglig hvilke bilder som kan publiseres ut fra presseetiske standarder, og det er lett å tenke seg hvilke ekstreme dilemmaer som meldte seg 22. juli for ti år siden. Kravene til informasjon tilsa rask publisering, noe som igjen måtte balanseres med hensynet til omtanke og ikke minst Vær varsom-plakatens punkt 4.6, «Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er underrettet. Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse». Tidligfase-hensynene er vi selvsagt for lengst forbi, men hensynet til pårørende må fremdeles veie svært tungt når publisering skal vurderes.
Å ta innover seg Utøya-grusomhetene bør ikke være vanskelig for alle som har fått med seg det siste tiårets dekning av terroren og rettssaken mot Anders Behring Breivik. Samtidig kan det argumenteres med at enkelte konspiratorikere heller ikke vil la seg overbevise av bilder, for på samme måte som det finnes Holocaust-fornektere finnes det også utgrupper som mener at 22. juli ikke har skjedd. Skal grusomme bilder publiseres for å overbevise folk med ekstreme, konspiratoriske meninger?
Å høre og lese beskrivelsene fra Utøya er så sterkt og grusomt at ordene ikke trenger å bildelegges med døde kropper. Pårørende må få slippe å se bilder av sine døde døtre og sønner publisert i mediene. På den andre siden: Støttegruppen er ikke entydig, og etter hvert som ti år blir 20 og 30 år vil det bli behov for å være mer konkret og for å vise nye generasjoner hvordan ekstreme hatholdninger kan slå ut i ekstrem vold. Tiden leger ikke alle sår, men om noen år kan diskusjonen om publisering av bildene – i sin rette kontekst – være fornuftig å ta opp igjen. I juli 2021 er juli 2011 for nær.