Kommunesammenslåing er blant de tettest minebelagte feltene politikerne kan begi seg ut i. Det er derfor det gjerne går en generasjon og vel så det mellom hver runde med sammenslåinger, og betegnende nok kom vi helt til 2020 før Stavanger gikk sammen med Finnøy og Rennesøy. Det var den første sammenslåingen Stavanger hadde foretatt siden Madla og Hetland ble innlemmet i 1965.
[ Nytt bråk om storkommune på Nord-Jæren ]
Statsforvalteren i Rogaland (tidligere Fylkesmannen) ble møtt med umiddelbar motbør fra Sandnes-ordfører Stanley Wirak (Ap) da det ble kjent at det skal settes i gang en undersøkelse for å beregne merkostnader ved å ha fire kommuner på Nord-Jæren. Undersøkelsen, som skal finansieres av Statsforvalteren og Kommunaldepartementet, skal også se på nettogevinster ved å slå sammen Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg. – Bestillingsverk, sa Wirak til RA, og la til at prosessen er politisk styrt for å få de svarene en ønsker.
At prosessen er politisk styrt, er jo åpenbart. Høyre sitter fremdeles med kommunalministeren og er fremdeles for kommunesammenslåinger, men samtidig er det slik at sammenslåinger skal skje frivillig. Det har kostet mye for Høyre å ta kostnadene ved å gjennomføre kommune- og fylkessammenslåinger, som sammen med politireformen har endret det politiske landskapet og gitt Senterpartiet en opptur de ikke har sett siden folkeavstemningen om EU. Det er ingen grunn til å tro at Høyre orker tanken på å presse gjennom sammenslåinger 85 prosent i Sandnes og 81 prosent i Sola sa nei til i 2016. Den forrige sammenslåingsprosessen ga Høyre åpne sår i Sandnes – og partiet orker neppe mer selvskading.
Med de siste årenes slag om kommunesammenslåing er det ingen grunn til å tro at undersøkelsen Statsforvalteren setter i gang, har særlig stor verdi utover å finne fakta som allerede ligger i dagen. Det er mulig undersøkelsen kan gi innsikt ved å bruke nye økonomiske modeller, men for alle som vil sammenligne kommunale kostnader er det lett å sjekke tallene. Både Stavanger og Sandnes er såkalte ASSSS-kommuner, og det er en smal sak å sjekke hvor mye den enkelte kommune bruker på grunnskole, barnehage, barnevern og andre kommunale tjenester.
Stanley Wirak har med andre ord ikke så mye å frykte. Undersøkelsen ser umiddelbart ut til å være et utslag av dårlig timing og svak politisk fingerspissfølelse hvis kommunesammenslåinger er inne som et premiss – ellers er det aldri en ulempe å få fakta på bordet.