Rogalands Avis mener

Den tomme Kielland-tomten

Gjenreising av Stavangers gamle posthus er en ganske dårlig idé. Å bruke tomten til noe mer enn en gressflekk, er ganske fornuftig.

Dette er en leder. En leder er en usignert kommentar som gir uttrykk for avisens meninger og holdninger.

Det kan være befriende når politikere slenger ut ideer som ikke nødvendigvis er gjennomtygd av byråkratiet, men ment for å skape debatt. En slik idé slengte Dag Mossige, Aps gruppeleder i kommunestyret, ut i Aftenbladet da han foreslo å gjenreise posthuset der Kiellandparken ligger i dag. Utspillet må oppfattes som en oppfordring til debatt om en av de mest historiske og mest omstridte tomtene i Stavanger sentrum.

Den nokså uinteressante gressflekken som i dag kalles Kiellandparken, har en historie som har et dobbelt lag av dramatikk. Det var her Alexander L. Kielland, Stavangers store forfatter, hadde sitt barndomshjem der han bodde i deler av sitt liv. Kielland-huset ble fjernet i 1907 for å gi plass til byens nye posthus – som ble åpnet i 1911. «Bananen» – som huset ble kalt på folkemunne på grunn av sin form – ble jevnet med jorden i 1974 etter lang politisk strid. Posten trengte mer moderne lokaler som de også fikk på den andre siden av Haakon VIIs gate, mens ungdommens krav om aktivitetshus ble avvist av bystyret.

Den mindre gode siden av Mossiges idé er å gjenreise posthuset. En slags kopi av noe som har vært kan sikkert tilfredsstille tilhengerne av arkitekturopprøret som har nostalgi som målestokk, men en utnyttelse av Stavangers beste hjørnetomt må være mer framsynt. Hensynet til både Kongsgård og Domkirken tilsier heller ikke gjenreisning av en såpass stor og dominerende bygning som det gamle posthuset var. Debatten har også preg av reprise fra slutten av 1990-tallet da flere krefter ønsket en kopi av Kielland-huset i det som nå er park. Ideen ble effektivt skutt til jorden av kunsthistoriker Hild Sørby, som kalte forslaget «å servere pose-bearnés til det fineste stykke indrefilet». Daværende byantikvar Elsa Grimnes var også negativ, og som kjent ble heller ikke Norges Bank-bygningen et hjem for et Kiellandsenter.

Debatten bør dras enda lenger tilbake i historien, nærmere bestemt til den ene av de «fire store» som kom fra Stavanger. I dag ligger Kiellandsenteret i kulturhuset på Sølvberget, og selv om senteret er gjennomtenkt ligger det uansett i en godt skjult del av det offentlige rom. Som leder i kulturstyret bør gjerne Dag Mossige heller se på muligheten for å hente Kielland ut av Sølvbergets granitt-katakomber og få ham ut i dagslys? Et senter for Alexander Kielland i Kiellandparken, men i et moderne arkitektonisk uttrykk som er tilpasset lille Marius’ gamle skole og Domkirken, kan bli et helt annet løft for byen enn å bygge en kopi av et posthus som så ut som en banan.

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis