Det er nesten en klisjémessig øvelse å understreke hvorfor noen dager er viktigere enn andre og fortjener flagg, tog, taler og korpsmusikk. 1. mai er definitivt en slik dag, og så viktig har dagen vært at denne avisen i sine første tiår bar navnet til arbeidernes internasjonale kampdag. I fjor ble 1. mai en digitalversjon av seg selv, og siden koronapandemien fremdeles plager verden blir årets utgave mer av det samme. Flagg og taler, men ikke tog og korps.
[ De sier nei takk til fagforeninger. Da sier vi nei takk til Wizz Air. ]
Hva dagen gjelder? Pandemien forstørrer forskjellene og dytter de med lavest lønn nærmere og nærmere utenforskapet. Siden 12. mars i fjor har vi sett hvordan livene til folk med middelklasse-yrker kan ta med seg PC-en til hjemmekontoret og leve relativt normalt, minus utfordrende familielogistikk og mangel på kulturtilbud. Folk som er i yrker som krever fysisk nærvær med andre, er i den motsatte enden. Det er her vi finner utelivsansatte, butikkansatte, sjåfører og helsearbeidere. Og blant disse igjen finner vi gjerne de lavest utdannede, de dårligst organiserte og lavest lønte. Hvis visjonen om den norske modellen fremdeles lever, må det være en selvfølge at de store ulikhetene motarbeides og at verdien av arbeid må oppjusteres.
Koronaen har gitt grelle eksempler på skjevhet. Regjeringen har brukt enorme summer på å kompensere tapene, men den manglende treffsikkerheten sier noe om vurderingsskjevhet. En analyse fra Norges Handelshøgskole viser hvordan milliardene først og fremst har trillet i retning de som allerede har mest. Der går det fram at fem selskaper har fått til sammen 1 milliard kroner i støtte – eller like mye som 27.000 småbedrifter til sammen. Ifølge beregningene kunne to av de fem selskapene hente penger i aksjemarkedet, de andre er eid av milliardærer. Og det henger vel ikke på greip at selskapene ikke har betalt særlig med skatt i Norge de siste fem årene? Det kan trygt slås fast at de drevne kapitalistene lar staten overta risiko, mens profitten forblir privat.
1. mai-feiringen begynte i USA, og paradoksalt nok kan det som ellers er kapitalismens høyborg se ut til å lede an i en likere fordeling av ressurser. President Joe Biden har med sine tiltakspakker gått inn for å bygge opp fellesgoder som veier, bruer, bredbånd, skoler, barnehager og arbeidsplasser innen fornybar sektor, og med en krisepakke til 16.000 milliarder kroner og en infrastrukturplan til 17.000 milliarder kroner, må skattene økes. Joe Bidens utsagn «jeg vil belønne arbeid» kan stå som ord for dagen også i Norge.