Som 50-åring er Stavanger SV blitt et parti med makt og flertallstyngde. Er jubilanten i ferd med å bli fornøyd med å ha kommet såpass langt i livet?
Norsk partihistorie er full av fotnoter, og i en av fotnotene vil det stå at Sosialistisk Venstreparti ble stiftet i mars 1975. En av partiets forløpere var Ap-utbryteren Sosialistisk Folkeparti som ble etablert i 1961 i opposisjon til Nato og USA-vennlig utenrikspolitikk. Tidlig på 1970-tallet kom Sosialistisk Valgforbund som en sammenslutning av SF-ere, kommunister fra NKP og utbrytere fra Ap. Historikeren, lektoren, dikteren og SV-eren Gunnar Roalkvam har gjort et dypdykk i sitt eget partis lokalhistorie i en RA-kronikk.
Stavanger har ikke vært den rødeste av byer, men som Roalkvam peker på er forbindelsen mellom arbeiderbevegelsen og kristenliv et særtrekk. I Stavanger sørget innslaget av misjonsstudenter i 1971-valget for skandale i Det Norske Misjonsselskap, da studentene kunne velge mellom å beholde studieplassene sine eller å kutte ut det politiske arbeidet. Den kristensosialistiske tråden er også synlig i 2021, blant annet gjennom SV-toppen Eirik Faret Sakariassens kirkepolitiske engasjement.
Stavanger SV var og er et lærerparti – i så måte er det naturlig at dagens parti styrer kommunens oppvekstpolitikk. Dét er en av de røde trådene som går tilbake til Auglend skole på tidlig 1970-tall, der ideen om Stavanger SV først ble lansert. Hva med SVs allmenntilstand?
I meningsmålinger brutt ned til Rogaland-tall ligger SV inne med ett stortingsmandat og en oppslutning på mellom 5 og 6,2 prosent. Ved 2019-valget i Stavanger var partiet en av vinnerne – ikke i kraft av en marginal oppgang til 4,8 prosent – men fordi partiet var en del av en koalisjon som ble trygget av bompengemotstanderne i FNB. SVs konkurrenter er åpenbare i Miljøpartiet De Grønne (6,5 prosent i Stavanger i 2019) og Rødt (5,5 prosent).
Jubilantens utfordring er oppflisingen på venstresiden. MDG har klima som en tydelig enkeltsak og appellerer til unge, urbane velgere. Rødt kan også kjøre mer kompromissløst enn SV og har profiler som kommunikatorene Mímir Kristjánsson og Bjørnar Moxnes. Mens Hallgeir Langeland kunne rendyrke SVs profil for miljø, bybane og mot krig på 90- og 00-tallet, må arvtakeren Eirik Farets Sakariassen være mer av en ansvarlig politiker. I så måte står SV i spagaten mellom oppvekstpolitikk og miljøpolitikk – og den middelaldrende risikerer å bli gråere mellom røde og grønne.