Det må være alvor når til og med Aftenposten skriver om Stavanger-politikk på lederplass. Forleden dag uttrykte avisen dyp bekymring for de stavangerske flertallspartienes budsjettforslag om å innføre sekstimersdag som prøveprosjekt i en av kommunens virksomheter. Midt i en pandemi og en økonomisk krise vil Aftenposten ha seg frabedt den type eksperimenter.
Sekstimersdagen oppfattes som umulig å kombinere med velferdsstaten – i hvert fall ikke uten at marginalskatten økes til i hvert fall 60 prosent. Det er her bekymrede politiske redaktører og forskere bør pusse brillene og lese gjennom forslaget én gang til. Det er et prøveprosjekt som iverksettes i én del av én kommune – det er ikke snakk om en ny reform som gjelder alle landets arbeidsplasser. Et prøveprosjekt er noe som iverksettes for å få erfaring og teste ut ting, og meningen må være å trykke på stoppknappen hvis erfaringen og testingen viser seg å gi dårlige resultater.
I Norge er Tine Heimdal det mest kjente eksempelet på en arbeidsplass med sekstimersdag. Meieriet har hatt kortere arbeidsdag siden 2007, og opplevde nedgang i sykefraværet fra 11 til under 6 prosent samt økning i effektiviteten på 30 prosent. Arbeidstakerne har også gitt fra seg muligheten til lege- og tannlegebesøk og klubbmøter i arbeidstiden. Til gjengjeld fikk de flere hele stillinger og medarbeidere som takler skiftarbeid bedre. Åttetimersdagen fra 1919 trenger ikke å bli skiftet ut bare for å bli skiftet ut, men for yrker der det brukes hemningsløst mye deltid – som i helsefag – kan kortere arbeidstid være en vei å gå.
Nordmenn er det folket som etter tyskere og svensker jobber færrest timer, samtidig som vi bare har irene foran oss i produktivitet. Kortere arbeidstid i noen yrker trenger ikke å bety nasjonalt armod, slik Aftenposten skremmer med.