Så sant partene ikke kommer til enighet innen den tid, vil bussene i fylket stå stille fra lørdag. Yrkestrafikkforbundet, Fellesforbundet, Jernbaneforbundet og Fagforbundet har tatt ut bussjåfører i streik etter at forhandlingene med NHO Transport og Spekter ikke førte fram. Dermed kan streiken utvides fra Oslo og Viken til Rogaland, Vestland, Trøndelag og Finnmark med 4500 flere sjåfører som tas ut.
I et moderne samfunn er det så å si uunngåelig at en streik rammer en tredjepart, og vissheten om dét er nok også en av grunnene til at bussjåførene ikke har brukt streikevåpenet siden 1998. Streik er et lovlig og legitimt virkemiddel når forhandlinger ikke fører fram, og årets streik er nødvendig og forståelig. Konsekvensene for samfunnet er store, spesielt nå under en pandemi, men hva er konsekvensene av at en så viktig yrkesgruppe som bussjåfører neglisjeres år etter år?
LES OGSÅ: VGS-elever vet ikke hvordan det skal løses.
Bussbransjeavtalen fra 2007 slår fast at bussjåførene skal nærme seg industriarbeiderne i lønn, men avstanden har økt de siste årene. I 2015 var avstanden 27.050 kroner, i 2019 40.134 kroner. At bussjåførene sakker kraftig akterut, er arbeidsgiversidens ansvar. De har også unnlatt å oppfatte sjåførenes stadig viktigere rolle i et samfunn der privatbilen av klima- og miljøgrunner skal spille en mindre rolle i de store byene, og der busstransport til skole- og arbeidsreiser blir stadig viktigere. Sjåføryrket må sikre rekrutteringen i årene som kommer, og svekket kjøpekraft og stadig kraftigere tidspress er ikke de beste lokkemidlene.
Pandemikortet trekkes gjerne av politikere og kommentatorer med manglende forståelse for arbeidslivet og dets spilleregler. Det er feil kort å trekke etter et halvår der nettopp bussjåfører uten verken hjemmekontor eller gjemmekontor har stått på for å sørge for å holde samfunnet sånn noenlunde i gang.