Politikk utvikles sjelden i grøfter. Miljødebatten hvori opptatt standpunkter om dato for oljekutt eller fritt fram uansett klimakonsekvenser, er det beste eksempelet på at roping fra hver sin grøft ikke nytter. Derfor er det prisverdig av Une Bastholm fra Miljøpartiet De Grønne og Jørn Eggum fra Fellesforbundet at de setter seg ned og snakker sammen om «den store elefanten i rommet», det vil si Norges olje- og gassnæring.
Dilemmaet er kjent. En næring som fyller på statskassen med 240 milliarder kroner i året, har fylt opp et pensjonsfond med 10.000 milliarder og direkte og indirekte står for 250.000 arbeidsplasser, kan ikke fjernes pr stortingsvedtak. Bråstopp kan føre til at norsk olje og gass erstattes av kull, eventuelt olje og gass fra autoritære og totalitære stater. På den andre siden står Parisavtalen og målet om 1,5 graders temperaturøkning og reduksjon i klimagassutslippene med 40–50 prosent innen 2030. Noe må absolutt gjøres, men framgangsmåten og tempoet er – forsiktig beskrevet – oppe til diskusjon. Bastholms og Eggums klokskap ligger i at de tydeligvis har innsett at umiddelbar frelse av den andre ikke er innen rekkevidde, men at oppnådd enighet om enkelte punkter kan bringe debatten noen steg i riktig retning.
Ifølge Fri Fagbevegelse er MDG og Fellesforbundet enige om utbygging av havvindturbiner, at stat, kommuner og fylkes stiller miljøkrav i sine anbud, at norske verft får elferje-kontrakter ved å stille strenge HMS-krav, og at det reises en industri for resirkulering og gjenbruk av mineraler. MDG har vist til en studie der det anslås 50.000 arbeidsplasser i en slik sektor – der gjenvinning av bilbatterier inngår. Det kanskje viktigste punktet for enighet er ønsket om en regjeringsnedsatt oljekommisjon. Skal en fornybar næring ha noe som helst troverdighet og grønne arbeidsplasser erstatte oljearbeidsplasser, må det tenkes industrielt.