I første linje i Frps prinsipprogram slås det fast at «folk selv er bedre i stand enn politikerne til å bestemme hva som er best for seg og sine.» At ikke alle folk er like godt i stand til å vurdere hvilke klesplagg de skal iføre seg, ble klart da regjeringen bestemte seg for å forby det heldekkende plagget nikab. La én ting være klart: Nikab er kvinneundertrykkende og hører ikke hjemme i samfunn som er basert på åpenhet. Å se hverandres ansikter er en forutsetning for tillit.
Å motarbeide en uønsket tradisjon og å være motstander av tildekkede ansikter, er ikke det samme som å forby. At nettopp regjeringspartiene – som begge taler høyt om frihet og enkeltindivid – går inn for å forby noe som bortimot er et ikke-problem, nærmer seg parodien. Frp-nestleder og vikarierende integreringsminister Per Sandberg, er blitt svar skyldig på spørsmål om hvor mange nikabbrukere det er i Norge. Når Sandberg og regjeringen vil lovforby plagget på skoler, høyskoler og universiteter, er det på bakgrunn av antakelser.
Danmark er ett av få land som har undersøkt omfanget av de heldekkende plaggene nikab og burka. Undersøkelsen er fra 2010 og antallet har trolig økt, men ifølge Jyllands-Posten viste opptellingen mellom 150 og 200 nikab-brukere og tre brukere av burka. Flesteparten var danske konvertitter. I Frankrike oppgis 0,003 prosent – 1900 personer – å bære nikab. Å forby et problem som knapt lar seg telle, er tvilsomt juridisk og politisk. Juridisk fordi lovverket brukes til symbolske formål, politisk fordi effekten kan bli motsatt av den ønskede. Religionsforskere har vist til at forbud kan føre til økt nikabbruk som en protest, i tillegg til fare for trakassering, slik erfaringene fra forbudslandet Frankrike viser.
I stedet for å kriminalisere et ikke-problem, kan skoler og arbeidsplasser gjøre som i Oslo-skolen og gjøre sine vurderinger ut fra konkrete situasjoner.