Tilfeldigvis kom Havbruksskatteutvalgets utredning så å si samtidig med skattelistenes oversikter over inntekter og formuer – slik at det ikke hersker tvil om at oppdrettsnæringen kaster godt av seg. Utvalget som ble ledet av økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe, foreslår en grunnrentebeskatning på 40 prosent for oppdrettsnæringen.
Til sammenligning har vannkraftverk 33 prosent grunnrenteskatt i tillegg til vanlig bedriftsskatt, mens særskatten for petroleumsvirksomhet er 53 prosent i tillegg til bedriftsskatten. Driftsmarginen – det en bedrift tjener pr omsatt kroner – er i snitt på 25 prosent i oppdrettsbransjen. Næringen som nå er i harnisk går med andre ord svært godt.
Grunnrente er begrepet som brukes når felles naturressurser utnyttes, som for eksempel olje og vannkraft. Tanken er at det ikke er utvinningen av oljen eller framstillingen av vannkraften som beskattes, men verdien av råstoffet. Oppdrettsnæringen argumenterer direkte mot hvordan Ulltveit-Moe-utvalget bruker definisjonen av grunnrente i deres tilfelle. Næringen bruker jo store verdier på smolt, fôr, merder og annet utstyr, og mener av den grunn at grunnrenteskatt både er distriktsfiendtlig og urettferdig.
Laksenæringen bommer grovt når den påstår at det ikke brukes fellesskapets ressurser. Oppdrett er pr i dag bare mulig i kalde farvann i Norge, Canada, Chile, Færøyene og Skottland, og sammen med et begrenset antall konsesjoner gir dette ifølge økonomer som har sett på saken, en ekstraordinær avkastning på 20 milliarder kroner de siste tre årene. Regjeringspartiene argumenterer kun ut fra liberalistisk ideologi når de nekter å beskatte oppdrettsnæringen.
Distriktsargumentet er heller ikke troverdig. Både kraftverk og oljeindustri utspiller seg i distriktene, og det er ingenting i veien for at deler av lakseskatten skal gå tilbake til oppdrettskommunene.